Asbjørn Wahl's blog

Slik virkeliggjør vi våre visjoner

Asbjørn Wahl — Fri, 02 Dec 2016 09:51:20 +0000

Af Asbjørn Wahl

Sluttappell på Skandinavisk Velferdskonferanse 2016, Oslo, 14.-15. november

Vår skandinaviske velferdskonferanse er ved veis ende. Vi har beskrevet, analysert og diskutert løsninger og alternativer. Vi har konstatert at vi lever i ei tid med store endringer, dype kriser og politiske rystelser. Det er bare å nevne Syriza, Podemos, Brexit og Donald Trump, så skjønner dere hva jeg mener. Tradisjonelt mektige politiske partier går under, mens nye oppstår. Vi opplever et økende gap mellom folket og samfunnets økonomiske og politiske eliter. Dennis Kristensen, lederen av det danske fagforbundet FOA, konstaterte ved åpningen av konferansen at det er stor bevegelse i det politiske bildet også hos oss. Denne utviklingen kan gå til venstre, sa han – men også til høyre.

Uansett hvilken retning det går i, så sitter venstresiden med et stort ansvar. Går opprøret til venstre, så har vi gjort noe riktig. Går det til høyre, så har vi sviktet vår oppgave. Vi bekjemper i alle fall ikke ytre høyre ved å skjelle dem ut eller moralisere over deres politikk. Vi bekjemper dem først og fremst ved å utvikle reelle og troverdige løsninger og alternativer som ikke bare er gode nok, men som også utløser entusiasme og mobilisering for det samfunnet vi ønsker å bygge. Klarer vi ikke det, så er det fare for at høyrepopulismen og enda mer ytterliggående høyrekrefter fanger opp den misnøye som med god grunn brer seg i et samfunn med omfattende kriser, stadig større ulikhet, avdemokratisering og maktesløshet. Vi må ta folks misnøye og uro på alvor, politisere den og kanalisere den inn i en kamp for fellesskapsløsninger og folkemakt nedenfra. En av venstresidens største fallgruver i dag er at den blir så salongfähig og innom-systemlig at den både blir, og blir sett på som, en del av «the establishment». Det vi særlig trenger nå, er vårt kritiske potensial, vår systemkritikk og våre dyptgående løsninger. Jeg sier med Kjersti Ericsson: By oss ikke noe smått!

I dette avslutningsinnlegget vil jeg kort ta opp tre utfordringer som vi på venstresiden står overfor, og som også har kommet til uttrykk på ulike måter under denne konferansen. Det dreier seg om forholdet mellom makt og intensjoner; om å forstå de samfunnsmessige problemene vi står overfor, som en forutsetning for å løse dem; samt dette med å våge å kjempe og våge å vinne.

Makt og intensjoner

Det er makt- og styrkeforhold som avgjør samfunnsutviklingen. Samfunnsproblemer oppstår ikke av den tynne luft. Det er samfunnsmessige drivkrefter som skaper fattigdom, avmakt og økende ulikheter, og skal vi endre disse forholdene, så må vi angripe årsakene. Jeg synes vi har fått en voksende tendens til at politikere – både til høyre og til venstre – sprer løfter om å løse både det ene og det andre samfunnsproblemet, uten at de på noen måte forholder seg til årsaker og drivkrefter. Forbundslederen i Norsk Tjenestemannslag, John Leirvaag, formulerte det så godt ved åpningen av denne konferansen: «Høyrekreftene i Norden», sa han, «ser positivt på resultat som lav arbeidsløshet og høy produktivitet, men det betyr ingenting så lenge de ikke støtter opp om det som har bidratt til den nordiske modellen». Nettopp! Og slik er det på en rekke områder i samfunnet.

Det finnes knapt et politisk parti her i landet som ikke har et eller annet politisk løfte om å bekjempe fattigdom og redusere ulikhet. Resultatet er imidlertid det motsatte. Uansett regjeringsalternativ de siste par tiårene så har fattigdom og økonomiske forskjeller økt i våre samfunn, eller i beste fall vært relativt stabil i noen perioder. Det er nemlig ikke mulig å bekjempe fattigdom og redusere ulikhet uten å gripe inn med politiske reguleringer på markedet. Markedskreftene har alltid og vil alltid sentralisere og konsentrere makt og velstand. Å proklamere at man vil bekjempe fattigdom, samtidig som man går inn for ytterligere avregulering og liberalisering av markedene, det henger ganske enkelt ikke sammen. Resultatet blir nødvendigvis tomme løfter, og en tilsløring av virkeligheten.

Man kan heller ikke skattlegge kapital mye høyere i ett land enn det som jevnt over er skattenivået i land man konkurrerer med – hvis man ikke samtidig innskrenker kapitalens frie bevegelighet. Forsøk på omfattende omfordeling i et samfunn, ved å skattlegge kapital mye hardere, vil i dag bli møtt med omfattende kapitalflukt (kapital-streik, som noen kaller det). Oppbyggingen av velferdsstaten og et omfordelende, progressivt skattesystem i tiårene etter andre verdenskrig ble muliggjort gjennom at man samtidig hadde kapitalkontroll. Å love omfattende nasjonal økonomisk styring, uten kapitalkontroll, blir meningsløst, og det må venstresiden ta konsekvensen av. Kapitalkontroll må på dagsordenen igjen, dersom vi skal oppnå demokratisk kontroll av økonomien, og det må til og med skje gjennom å bryte med internasjonale avtaler (EU/EØS og diverse investeringsavtaler), ettersom disse i nyliberalismens tidsalder i stor grad er blitt brukt til å sikre kapitalinteressene «evig liv» og uinnskrenket makt.

Et tredje område der det manglende samsvar mellom makt og intensjoner ofte kommer til uttrykk, er i arbeidslivet. «Dagens arbeidsliv krever», heter det, enten det nå dreier seg om mer fleksible arbeidstider, økt styringsrett for arbeidsgiverne eller svekket stillingsvern. Arbeidslivet krever imidlertid ingenting av dette. Det er aktører i arbeidslivet som krever, og de krever det ut fra sine umiddelbare økonomiske og maktpolitiske interesser. Kravene framstilles ofte som naturlover, men det er de økonomiske og politiske maktforholdene i arbeidslivet som er avgjørende. Og når lov- og avtaleverk i arbeidslivet svekkes og undergraves av hensyn til hva «det moderne arbeidslivet krever», så er det i realiteten maktforholdene som forskyves i arbeidsgivernes favør.

Det er ikke til å legge skjul på at også fagbevegelsen til tider lar seg forlede av gode intensjoner fra sine politiske venner. Faglige ledere sier seg ofte fornøyd med politiske løfter på ett område – uten at intensjonene følges av tiltak eller mobilisering for å endre de maktforholdene som er nødvendige for at intensjonene skal kunne realiseres. Olof Palme var inne på noe av dette i sitt siste intervju før han ble skutt og drept i sentrum av Stockholm:

«Alle de som nå snakker så poetisk om fordelene som – i form av påstått mangfold, prispress og valgfrihet – skulle følge av å la markedskreftene få større spillerom innenfor offentlig sektors virksomhetsområde, bør kanskje løfte nesa fra lærebøkenes teoretiske markedsmodeller og studere hvordan markedskreftene faktisk fungerer i de sektorene der de styrer i dag.» (Sitert fra kronikk av Kjell Østberg i Klassekampen 27.2.2016.)

Forstå problemet

En annen utfordring venstresiden stadig møter, er at for å kunne løse et problem, må vi først forstå det. Vi ser det igjen og igjen i vårt forhold til velferdsstaten, til den nordiske modellen. Denne framstilles av arbeiderbevegelsens ledere som noe som består uberørt av de omfattende maktforskyvningene som skjer i samfunnet omkring oss. Det er som om det er glemt at velferdsstaten var resultat av en helt spesiell historisk utvikling, der styrkeforholdet mellom arbeid og kapital ble forskjøvet – til fordel for arbeidsfolk, og at denne maktforskyvningen gjorde det mulig å utvikle brede, universelle, offentlige velferdsordninger.

De siste par tiårene, i den nyliberale æra, er maktforholdene blitt forskjøvet igjen, men denne gangen til arbeidsgivernes og kapitalens fordel. Dermed opplever vi at mens den nordiske modellen fortsatt er gjenstand for blind hyllest blant arbeiderbevegelsens ledere, brytes den i praksis ned bit for bit på område etter område. Det skjer gjennom avregulering, privatisering, markedsorientering, innføring av New Public Management (NPM), målstyring og stadig mer autoritære organisasjons- og ledelsesformer – og med økende krav til de ansatte om lojalitet, mens medvirkning og medbestemmelse svekkes. Den disiplinering av arbeidsfolk og individualisering av samfunnsmessige problemer som velferdsstaten skulle motvirke, gjeninnføres nå gjennom den såkalte arbeidslinja («from welfare to workfare» som det så beskrivende heter på engelsk).

Målstyring, autoritære ledelsesmodeller og NPM har nå blitt så upopulære blant de ansatte, at det grenser til opprør. Dermed opplever vi at velmenende politikere, særlig i sosialdemokratiet, med ønske om gjenvalg, også begynner å uttrykke seg kritisk til disse organisasjonsmodellene. Det er imidlertid ganske så åpenbart at de ikke skjønner problemet. Svaret på meningsløs målstyring blir da «noen færre mål». Svaret på en ødeleggende , nyliberal sykehusreform blir å pynte opp staffasjen. Svaret på NPM-reformene har de lært seg er «tillitsreform», men fra deres side ikke som en grunnleggende makt- og strukturreform, men som en fortsatt autoritært påført reform ovenfra.

Det vi trenger, er realitetsorientering, forståelse av årsaker og drivkrefter, av hvorfor vi bygde opp en offentlig sektor. Det er forskjell på forvaltning og forretning. Den offentlige forvaltningens oppgave er å innfri politiske mål for samfunnsutviklingen. Den skal ikke styres etter bunnlinja og anspores av jakt på høyest mulig profitt. Fagbevegelsen og venstresiden må bruke offentlig sektor i en strategi for å endre og forbedre samfunnet, som et redskap i kampen om et annet og bedre samfunn. Vi skal ikke tilbake, vi skal ikke reversere, vi skal framover, vi skal skape det nye. Problemet i dag er ikke at høyresiden fører høyrepolitikk, annet kan vi ikke vente. Problemet er at vi ikke har en venstreside som gjør opprør, som bekjemper markedsmakt og autoritære tendenser når de er i maktposisjon, som mangler visjoner og evne til å lede samfunnet i en annen retning. Vel kan de redusere tempoet i markedsorienteringen og avreguleringen, men feil politikk er feil poltikk også om den går litt langsommere. Dette gjødsler høyrepopulismen i samfunnet mer enn mye annet.

De som sitter og forventer at den politiske eliten, partiledelsene skal løse problemene for oss, vil med andre ord vente forgjeves. Ikke forstår de problemene, ikke erfarer de virkningene – og dermed vil de heller ikke være i stand til å foreskrive løsningene.

Våg å kjempe, våg å vinne!

Den tredje utfordringen jeg vil lufte her, er vår mangel på ambisjoner. Det ser ofte ut som om venstresiden har «erkjent» at den ikke kan gjøre store endringer, at den er en underdog, at tiden for store visjoner og mål er over – at det eneste den kan gjøre, er å flikke litt her og pusse litt der, og ellers administrere som best den kan.

Hvor er våre omfattende alternativer og løsninger på de mange krisene og de voksende samfunnsmessige problemer som utfolder seg rundt oss? «Det er ikke realistisk», heter det ofte når vi prøver å reise mer vidtgående krav om en alternativ utvikling. Med dagens mange kriser (økonomisk, politisk, sosial, miljø- og klimakrise) og politiske rystelser må vi imidlertid revurdere vårt syn på hva som er realistisk. Hvem av dere var det som for fem år siden anså det som realistisk at en person som Donald Trump skulle bli valgt til president i USA? Hvem så for seg at det dominerende sosialdemokratiske partiet i Hellas, Pasok, skulle bli desimert i løpet av noen få år, samtidig som et nytt venstreparti skulle vokse fram og bli størst i løpet av kort tid? Hvem trodde det var realistisk at det som begynte som demonstrasjoner og gateokkupasjoner av en gruppe ungdommer i Spania etter et par år stiftet Podemos og gikk rett opp i kampen om å bli landets største politiske parti? Hvem så på det som realistisk at ytre høyre igjen skulle komme til regjeringsmakt i europeiske land som Ungarn og Polen – samtidig som de snart kan komme til å vinne presidentvalget i Østerrike?

«Vær realist, krev det umulige», sa 1968erne. Det er høyresiden som gjør dette nå, i USA som i flere europeiske land – og de vinner fram. Det er på tide at også vi på venstresiden legger av oss beskjedenheten og de manglende ambisjonene. Med dagens dype samfunnsmessige kriser og politiske rystelser er tiden inne for endringer – store endringer. Vi trenger ambisjoner, vi trenger selvtillit, vi trenger å tro på at vi kan erobre reell makt, at vi kan flytte fjell – og vi trenger seire.

Mer enn noe annet trenger vi imidlertid politisering. Vi må slutte å moralisere og anklage folk for at de går til ytre høyrepartiene. De går til høyre i hovedsak fordi venstresiden har sviktet. Folks misnøye og uro er velbegrunnet. Det er denne misnøyen og uroen ytre høyre så effektivt støtter opp om og utnytter – for så å kanalisere den inn i en politisk pervers forståelse og kamp som retter seg mot andre grupper i samfunnet (innvandrere, muslimer, folk med forskjellige hudfarger etc. – ja, selv en udefinert «elite» later de som om de mobiliserer mot). Det blir avgjørende viktig at venstresiden tar opp i seg denne misnøyen og uroen blant folk, politiserer den og omgjør den til en kamp for fellesskapsløsninger – i konfrontasjon med årsakene til og de reelle drivkreftene bak de samfunnsproblemene vi opplever.

Vi har vunnet noen viktige seiere her i landet de siste par årene. I 2011 opplevde vi et kommunevalg som i stor grad var avpolitisert. Energien var gått ut av den rødgrønne regjeringen, som i all hovedsak administrerte en soft nyliberal politikk. I 2013 tapte den samme regjeringen stortingsvalget, av samme grunn. De hadde ikke en eneste samfunnsreform på programmet. Dette la imidlertid grunnlaget for en mer politisert kommunevalgkamp i 2015. Denne politiseringen var det ikke partiene som sto for. De ble påført den utenfra. Det var krefter som oss og dere, og selvfølgelig store deler av fagbevegelsen, som bidro til det, gjennom det systematiske arbeidet vi gjennom flere år hadde gjort for å analysere, forklare, utvikle politikk og mobilisere mot kommersialisering av velferden.

Dette bidro særlig til å flytte en del sosialdemokratiske (men også andre) politikere på lokalplanet ett skritt til venstre. Dermed fikk vi nye flertall og en ny velferdspolitikk i en rekke kommuner, blant annet med formuleringer som denne:

«Byrådet skiller mellom private kommersielle og private ideelle aktører. Det er ikke aktuelt for byrådet å konkurranseutsette eller privatisere flere av kommunens velferdsområder til kommersielle aktører. Byrådet ønsker ikke at barnevernstjenester skal settes ut på anbud til kommersielle aktører. Byrådet ønsker å gi gode rammevilkår til private ideelle skoler, men vil ikke ha nye private kommersielle barne- og ungdomsskoler i Bergen.»

Utdraget er hentet fra den politiske plattformen for byrådet i Bergen, der klare borgerlige partier som Kristelig Folkeparti og Venstre også er med i flertallet, sammen med sosialdemokratiet. Det er faktisk situasjonen i flere kommuner, at borgerlige partier (inkludert Høyre og Fremskrittspartiet) er med i de flertallskonstellasjonene som skal avvikle kommersialiseringen av sykehjem så snart anbudskontraktene går ut. Det er presset fra befolkningen, fagforeningene og, ikke minst, dårlige erfaringer og skandaler knyttet til de kommersielles profittjakt, som har skapt denne situasjonen. På dette området er det altså hele det politiske tyngdepunktet som er flyttet et steg til venstre.

Dette har åpenbart skapt en voksende desperasjon hos de kommersielle aktørene, deres arbeidsgiverforeninger og deres politiske tjenere på nasjonalt nivå. Desperasjonen gir seg særlig til uttrykk gjennom at kommunist-spøkelset nå er trukket fram i et fortvilt forsøk på å stemple oss som krever kommersielle interesser ut av velferden. Det er vel likevel ikke så mange som går på at de lokalorganisasjonene av en rekke borgerlige partier, som støtter rekommunalisering av sykehjem, er kommunistiske dekkorganisasjoner. Jeg tror derfor vi skal ta desperasjonen som et godt tegn.

Det har aldri vært mange kommersielle sykehjem i Norge, men etter denne valgperioden vil det knapt være noen igjen. Vi har med andre ord vunnet kampen mot kommersielle sykehjem i Norge. Det er det grunn til å feire. Vi har vunnet kampen blant annet fordi vi har samlet og systematisert kunnskap og analyser om de kommersielles politikk og strategier og utviklet en klar politikk: Vi krever fullt forbud mot profitt på offentlig velferd! Nå skal vi fortsette kampen for å avkommersialisere barnehagene. Så skal vi skjerpe kampen mot kommersielle interesser innen barnevern, hjemmehjelp og renholdstjenester. Endelig skal vi støtte opp om kravet fra en voksende del av fagbevegelsen, om at de kommersielle bemanningsbyråene skal ut av arbeidslivet. En tidlig kandidat i denne kampen er Orange Helse, et vill vest-selskap som utnytter og underbetaler desperate arbeidsløse mennesker fra de baltiske landene. Vi krever dem fast ansatt i de offentlige tjenestene der de arbeider.

Det er tid for å gå på offensiven, for å konfrontere de maktstrukturene som skaper problemene. La oss gjøre som den tidligere arbeidsministeren i Bill Clintons første regjering, Robert Reich, rådet oss til i den videohilsenen ha ga til denne konferansen ved åpningen i går: “Fight against neoliberalism in all its forms!” – Bekjemp nyliberalismen i alle dens former! Loddet er kastet. Ambisjonsnivået er løftet et hakk.

Brexit og venstresidens krise

Asbjørn Wahl — Fri, 02 Sep 2016 19:47:06 +0000

Af Asbjørn Wahl

Britenes flertall for å melde Storbritannia ut av EU (Brexit) var overraskende, ja, til dels sjokkartet, for mange. Diskusjonen går høyt om både resultat og årsaker. På venstresida er forvirringen stor, i Storbritannia som i Europa for øvrig. I realiteten avspeiler avstemningsresultatet et EU i eksistensiell krise, mens diskusjonen avspeiler ei venstreside i dyp politisk og ideologisk krise.

Den britiske kampanjen var ikke uproblematisk sett fra en venstresideposisjon. Det var høyrekrefter som dominerte ut-kampanjen, og det ble i stor grad spilt på innvandringsfiendtlighet, fremmedfrykt og rasisme, selv om det ikke var så dominerende som mange medier ga uttrykk for. Nasjonal sjølråderett var det de fleste oppga som viktigste grunn for sin støtte til Brexit.

Det som er klart, er at store deler av den britiske arbeiderklassen stemte for Brexit. At fremmedfiendtlighet var involvert i dette, er det ingen tvil om. Først og fremst må det imidlertid ses på som en reaksjon på en politikk som systematisk og med få unntak har undergravd lønns- og arbeidsforhold, faglige og sosiale rettigheter for arbeidstakerne. Dette er resultat både av EUs politikk og av den til dels aggressive markedsliberale politikken som har vært ført av britenes egne regjeringer. Arbeidsfolks massive støtte til Brexit var derfor mer enn noe en protest mot «the establishment». De som hadde tapt mest på den markedsliberale politikken, ga eliten en nesestyver.

Hva er det så med EU som gjør at den så massivt taper folkelig oppslutning i land etter land? For å forstå det, må vi se nærmere på EUs rolle og karakter. I den første fasen (under Den europeiske kull- og stålunionen og EEC) var medlemslandene preget av gjenoppbygging, keynesiansk økonomisk politikk (dvs. tradisjonell sosialdemokratisk reguleringspolitikk) og stabil økonomisk vekst. Allerede i Romatraktaten (1957) ble det imidlertid slått fast at markedets friheter skulle ligge til grunn for dannelsen av Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC).

På 1970-tallet ble imidlertid kapitalismen rammet av ei dyp krise, og de ledende økonomiske og politiske kreftene startet avviklingen av reguleringsøkonomien og slo inn på en stadig sterkere markedsliberal politikk – med privatisering, offentlige nedskjæringer, økende arbeidsløshet og sosiale forskjeller. Mangelen på demokratiske institusjoner i EU gjorde det mulig å innføre en mer ekstrem markedsliberal politikk her enn i mange av medlemslandene, med sterkere demokratiske tradisjoner. Slik ble EU utviklet på en måte som gjør at ikke bare sosialisme, men også keynesianisme nå er forbudt ved lov. Markedsliberalisme er grunnlovfestet som EUs økonomiske modell.

Etter finanskrisa i 2008 ble den reaksjonære sosiale nedbyggingspolitikken i EU forsterket, samtidig som den antok mer og mer autoritære former og ble institusjonalisert gjennom nye avtaler. Inngrepene overfor de mest kriserammede landene (Hellas, Irland, Spania, Portugal og Italia) illustrerer dette på en skremmende måte. Slik har avvikling av velferdsstatene og nedkjemping av fagbevegelsen blitt en innebygd del av EUs institusjoner og politikk. I tillegg har EU så godt som gjort det umulig å reversere dette prosjektet, ved at det kreves full enighet mellom alle medlemslandene for å endre inngåtte traktater.

Det er dette EU et flertall av britene har besluttet å melde seg ut av. Et prosjekt som det er umulig å reformere innenfra ved bruk av ordinære, demokratiske metoder. Og det er dette EU venstresida i Europa ikke klarer å utvikle en felles politikk om. Alt for lenge har både den faglige og politiske arbeiderbevegelsen næret illusjoner om EU som «Det sosiale Europa». Det gjelder ikke bare sosialdemokratiet, som har vært med på å bygge opp dagens stadig mer autoritære, markedsliberale EU, men også de fleste av partiene til venstre for sosialdemokratiet – samt Euro-LO, som en av de mest EU-tro organisasjonene.

Mens misnøyen med EUs politikk og følelsen av avmakt brer seg blant folk flest, så har altså venstresida, med sine illusjoner, satt seg i en situasjon der de verken er i stand til å organisere de misnøyde til politisk motstand, eller å gi misnøyen et politisk uttrykk. Dermed gir de høyresida monopol på å mobilisere mot EU. Ei høyreside som selvfølgelig ikke retter denne kampen mot drivkreftene bak de markedsliberale angrepene, men snarere mot andre folkegrupper (innvandrere, muslimer, folk med annen hudfarge osv.). Når så folk på venstresida stemmer for å forbli i EU, «heller enn å bli slått i hartkorn med rasister og ytre høyre», fortsetter de å gi høyresida monopol på å drive nødvendig EU-motstand.

Det er viktig at det autoritære og markedsliberale EU ikke får større makt og innflytelse i Europa. Sett fra et venstreside-perspektiv var det derfor positivt at britene gikk for Brexit, på tross av at høyresidas fremmedfiendtlighet fikk en så stor plass. Sistnevnte fenomen gir venstresida en enda større utfordring. Det er nå avgjørende viktig at venstrekreftene klarer å utnytte den muligheten Brexit har gitt dem til å komme på offensiven, tøyle kapitalinteressene, styrke demokratiet og utvikle reell folkelig enhet på tvers av grensene i Europa. Det reelt eksisterende EU utgjør en barriere mot et slikt forent Europa i dag.

Redaktionel note: Se også linksamlingen "Den britiske venstrefløj og EU-afstemning juni 2016 / Brexit and the Left" hos Modkraft BIblioteket.

Finland: Den nordiske modellen under avvikling?

Asbjørn Wahl — Sat, 30 Apr 2016 14:13:04 +0000

Af Asbjørn Wahl

I Finland har arbeidsgiverne og regjeringa gått til frontalangrep på fagbevegelsen og dens tilkjempa rettigheter i lov- og avtaleverk. Til nå har dette ført til ett års forlengelse av tariffavtalene – inkludert lønnsstopp; økte trygde- og pensjonsavgifter for de ansatte – lavere for arbeidsgiverne; 30 prosent reduksjon i feriepengene for offentlig ansatte i treårsperioden 2017-2019; to bevegelige helligdager er gjort ubetalte; arbeidsåret er forlenget med tre dager – uten lønnskompensasjon; forhandlingssystemet er ytterligere desentralisert til bransje- og bedriftsnivå.

Dette avspeiler nye maktforhold i samfunnet. Fagbevegelsen er på defensiven. Det velkjente trepartssamarbeidet er i ferd med å bryte sammen etter hvert som arbeidsgivere og regjering trekker seg ut. Spørsmålet er om fagbevegelsen klarer å omstille seg til den nye virkeligheten.

De pågående angrepene på lønns- og arbeidsvilkårene, på den nordiske modellen, ble atskillig skjerpet etter parlamentsvalget i Finland i april 2015. Høyresida vant stort ved dette valget, og ei regjering med Senterpartiet, det konservative Samlingspartiet og det nye, høyrepopulistiske partiet Sannfinnene, ble dannet. I sitt program satte regjeringa seg som overordna mål å styrke konkurranseevnen – blant annet ved å redusere arbeidskostnadene med minst 5 prosent. I tillegg har regjeringa gjennomført store kutt i offentlig sektor. Offentlige tjenester skal privatiseres og konkurranseutsettes i stort omfang.

Streiker og aksjoner mot tvangslov

Regjeringas opprinnelige forslag til innstramminger gikk enda lengre enn det som oppsummeres ovenfor. De inneholdt i tillegg krav om å redusere, ikke bare feriepengene, men også ferien for de offentlig ansatte – fra 38 til 30 dager. Videre var det planer om å innføre en karensdag ved sykdom, samt redusert sykelønn til 80 prosent av lønna de neste 8 dagene. Tillegget ved søndagsarbeid skulle reduseres fra 100 til 75 prosent, mens overtidstilleggene skulle halveres. Det skulle bli forbud mot å forhandle fram bedre ordninger enn det regjeringas tvangslov fastla.

Så vel Finlands som hele Nordens fagbevegelse protesterte mot dette og konstaterte at slike inngrep i fagbevegelsens arbeid ikke bare var i strid med den nordiske modellen, men også med ILOs kjernekonvensjoner nr. 87 og 98 om den frie forhandlingsretten.

Etter at regjeringa lanserte sine forslag til nedskjæringer, innstramminger, inngrep i lønnsdannelsen og omfordeling fra arbeid til kapital, ble det iverksatt en prosess med trepartsforhandlinger. Disse brøt imidlertid sammen i august i fjor. Det førte i sin tur til omfattende uro på det finske arbeidsmarkedet. Det ble gjennomført både store demonstrasjoner, en generalstreik og flere mindre streiker. Det toppet seg den 18. september i fjor, da 30.000 demonstrerte gjennom gatene i Helsingfors, mens hele 300.000 deltok i demonstrasjoner landet over. Flere store fagforbund hadde samtidig, etter press nedenfra, tillyst en kort generalstreik. Disse protestene og aksjonene førte til at regjeringa trakk tilbake noen av de verste angrepene på tariffavtalene – blant annet kuttene i søndags- og overtidsarbeid.

Fra sammenbrudd til kapitulasjon

Etter at forhandlingene hadde brutt sammen, truet regjeringa med tvangslov for å få gjennomført sine omfattende forslag. Da valgte fagbevegelsen til slutt å kapitulere og forhandlet fram en krisepakke med arbeidsgiverne, der den aksepterte de dramatiske innstrammingene som er nevnt innledningsvis. Nå forhandles det i de ulike avtaleområdene om hvordan tiltakene skal gjennomføres i praksis, og da viser det seg at opptil flere tunge fagforbund avviser den pakken finsk LO (FFC) satte sin signatur under. Forhandlingene skal være ferdige innen utgangen av mai, og det er fortsatt usikkert hva det endelige resultatet blir.

Regjeringa påstår i kjent stil at krisepakken skal bidra til å skape flere arbeidsplasser og på den måten redusere den høye arbeidsløsheten (omkring 10 prosent). Hvordan omfattende kutt i offentlig sektor, utvidelse av arbeidstida og redusert kjøpekraft for de ansatte skal kunne skaffe flere arbeidsplasser, sies det imidlertid lite om. Det minner imidlertid mye om den innstrammingspolitikken som har vært ført av EU og den såkalte Troikaen (EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet) de siste årene – med en vedvarende massearbeidsløshet i Europa som resultat.

En modell under avvikling?

Situasjonen i Finland er et viktig tidsbilde på hva som nå skjer med den nordiske modellen. Finland har i en lengre periode slitt med omfattende økonomiske problemer, der Nokia-krisa, krisa i papirindustrien og nå sist vestens boikott av Russland, har hatt store virkninger. Også i 2010 førte dette til kriseforhandlinger mellom regjeringa, fagbevegelsen og arbeidsgiverne. Også den gang brøt forhandlingene sammen. Dette stemmer dårlig med den nordiske modellen, der slike krisesituasjoner skal løses i fellesskap av regjeringa og partene i arbeidslivet – basert på «en høyere form for fornuft», som enkelte faglige ledere påstår – og «til fordel for alle».

Kan hende er tida inne til å revurdere denne forståelsen? Det er lite som tyder på at det er noen høyere form for innsikt, erkjennelse eller fornuft hos arbeidsgiverne som har gjort at trepartsforhandlinger og den nordiske modellen har hatt en viss suksess gjennom noen tiår etter andre verdenskrig. Snarere tyder mye nå på at det er makt- og styrkeforholdene i arbeidslivet, påvirket også av de ytre økonomiske forholdene, som er avgjørende for hvordan arbeidsgiverne opptrer. Det er interessekamp de driver. Etter 30-40 år med omfattende avregulering og økt markedsmakt føler de seg sterke nok til å gå til angrep på fagbevegelsen og dens tilkjempa rettigheter i lov- og avtaleverk. Faren er at fagbevegelsen blir stående alene igjen bak den nordiske modellens ideologi, med en «samforståelse» som ikke lenger eksisterer, mens arbeidsgivere og regjeringer angriper fra alle kanter. Det kan bli så vel en ensom som en nedslående erfaring.

På Den skandinaviske velferdskonferansen i Oslo 14.-15. november i år skal vi se nærmere på denne utviklinga, på utviklinga i arbeidslivet, på det presset og de angrepene sterke økonomiske og politiske interesser i våre samfunn nå retter mot fagbevegelsens styrkeposisjoner i den nordiske modellen, og hvordan vi sammen kan møte angrepene – med våre alternativer og maktmidler.

Arbeidsliv i oppløsning

Asbjørn Wahl — Wed, 02 Mar 2016 08:12:34 +0000

Af Asbjørn Wahl

Arbeidslivet i Europa er inne i en dramatisk utvikling. Stadig flere jobber under forhold som for bare et par tiår siden ville blitt sett på som uhørt. Disse oppløsningstendensene innen arbeidslivet utgjør for tida den største trusselen mot arbeid og velferd. Får denne utviklingen fortsette, står også den nordiske modellen for fall.

Det er maktforholdene i arbeidslivet som er i endring. Arbeidsgiverne styrker sin posisjon på bekostning av arbeidstakerne. Norge påvirkes i samme retning. Rettigheter går tapt, lønns- og arbeidsvilkår svekkes og sosial dumping har blitt et velkjent begrep. En høy og vedvarende massearbeidsløshet på over 10 prosent i EU (ungdomsarbeidsløshet på 23%, med Spania og Hellas nærmere 60%) bidrar selvfølgelig til å svekke arbeidstakerne, men økt konkurransepress og avregulering av arbeidsmarkedet bidrar også sterkt til den negative utviklingen.

Midlertidig arbeid som standard
Faste ansettelser er på rask vei nedover i de fleste EU-land, særlig for unge arbeidstakere. I land så ulike som Italia, Tyskland, Sverige og Frankrike går over halvparten av unge arbeidstakere (mellom 15 og 24 år) nå i midlertidige stillinger. Dessuten øker omfanget av utleie av arbeidskraft sterkt. Dette skjer både ved at det blir flere selvstendige bemanningsbyråer, men også ved at selskaper etablerer egne datterselskaper der personale ansettes, mens de leies ut til moder- eller søsterselskaper. Denne strategiske selskapsstruktureringen bedrives i utstrakt grad – blant annet for å organisere seg bort fra arbeidsgiveransvar. Fjorårets Norwegian-konflikt var et eksempel på disse tendensene også her i landet.

Det er et velkjent fenomen at økende arbeidsløshet endrer maktforholdene i arbeidslivet – til fordel for arbeidsgiverne. Like åpenbart er det at folk som ikke er fast ansatt, står ganske avmektige overfor arbeidsgiver. En annen måte å svekke fagbevegelsen på er å presse arbeidstakere til å registrere seg som selvstendig næringsdrivende. Det skjer først og fremst for at arbeidsgiverne skal unngå arbeidsgiveransvar – ofte på falske premisser og i strid med loven. Denne gruppen utgjør nå over 15 prosent av arbeidsstyrken i EU. I tillegg har systematisk fagforeningsfiendtlig virksomhet («union busting»), som vokste fram i USA på 1970- og 80-tallet, nå spredt seg også i Europa.

Særlig utsatte bransjer
Oppløsningstendensene i arbeidslivet utvikler seg høyst ulikt i ulike bransjer og områder. De er særlig sterke på områder hvor fagbevegelsen står svakt. Avregulering av markeder, økt bruk av konkurranseutsetting, oppsplitting av virksomheter gjennom oursourcing og på andre måter, bidrar til å svekke fagbevegelsens rolle i arbeidslivet. Organisasjonsprosenten har falt dramatisk – i flere land nærmer den seg en halvering i forhold til nivået i 1980.

I tillegg svekkes lover og regelverk som i sin tid ble innført for å verne arbeidstakerne mot helsefarlige arbeidsforhold og grov utnytting. Samtidig innføres regelverk som bidrar til å hemme fagbevegelsens muligheter til å forsvare arbeidstakernes interesser – blant annet gjennom begrensning av retten til å streike eller benytte andre kampmidler.

I Europa utnytter arbeidsgiverne det enorme lønnsgapet som eksisterer mellom øst og vest – etter at det i EU/EØS ble skapt et felles arbeidsmarked på tvers av disse massive lønnsforskjellene. Blant de sektorene som opplever arbeidslivets oppløsning sterkest innenfor dette arbeidsmarkedet, finner vi bransjer som transport, bygning, hotell- og restaurant og renhold.

«Moderne slaveri i moderne Europa»
Utviklingen innen godstransport på vei kan illustrere noen av de verste utslagene av disse oppløsningstendensene. Her har Den europeiske transportarbeiderføderasjonen (ETF) gjort et omfattende arbeid for å kartlegge situasjonen. I perioden 2008-2012 intervjuet ETF omkring 1000 sjåfører – med fokus på utenlandske sjåfører som arbeidet i et vest-europeisk land. De alarmerende arbeidsforholdene som ble avslørt gjennom dette prosjektet, gjenspeiles i rapportens tittel, «Moderne slaveri i moderne Europa».

Her er en liste over en del av de forholdene som ble avdekket gjennom ETFs prosjekt (prosenttallene i parentes angir andelen av sjåfører som var omfattet av de ulike forholdene):

* Sjåførene tilbringer fra 3 til 12 uker i vertslandet før de kan returnere til hjemlandet (60%).
* Det overveldende flertall av sjåfører bor i bilens førerhus, inkludert i helgene (95%), og 80% av sjåførene tilbereder også sin mat der.
* Det er stor mangel på parkerings- og rasteplasser, og sjåførene mangler penger for å kunne bruke dem som finnes. Dermed har de stort sett heller ingen tilgang til toalett-fasiliteter.
* Storparten (70-75%) av en svært lav ‘lønn’ betales i form av diettsatser (€40 pr dag). Dermed sparer arbeidsgiveren skatter og avgifter, mens arbeidstakerne mister sosialforsikring.
* 60% av sjåførene ble betalt per km kjørt (€10 per 100 km), og ikke per time.
* En fjerdedel av sjåførene fikk ikke feriepenger.
* Den gjennomsnittlige daglige arbeidstid lå på 11,5 timer, ukentlig på 57,5 timer.
* 4 av 5 sjåfører fikk ikke betalt for lasting og lossing.
* 60% av sjåførene kuttet ofte de påbudte 45 minutters pause etter maks. 4,5 timers kjøring.

Etablering av postkasse-selskaper i lavkostland utgjør et hovedproblem. ETF konstaterte at transportselskaper gjennom slik organisering var i stand til å redusere lønns- og sosiale utgifter med opptil 90-95%. Sjåfører ble rekruttert gjennom et bemanningsbyrå i et land, på oppdrag av et transportselskap registrert i et annet land, med et for arbeidsgiverne svært fordelaktig skatte- og avgiftsnivå. Sjåførene opererte så i tredjeland, hovedsakelig i Vest-Europa.

Det er ikke uvanlig at sjåfører må signere både to og tre arbeidskontrakter – en for hjemlandet, en for myndighetene i det landet man opererer i, og i enkelte tilfeller også en tredje, som fastlegger de reelle lønns- og arbeidsforholdene.

Klassekompromiss under avvikling
Slik ser det altså ut innafor et EU som gjennom lang tid har yndet å framstille seg som «det sosiale Europa». En rekke av de beskrevne forholdene er i strid med eksisterende lov- og regelverk, men manglende prioritering av kontroll og håndheving gjør det mulig å operere på siden av loven.

Disse dramatiske tilbakeslagene innen arbeidslivet må forstås på bakgrunn av de dominerende utviklingstrekk vi har sett så vel i Europa som internasjonalt de siste tiårene. Økonomisk krise og stagnasjon, markedsliberalismens offensiv, avregulerte markeder, massearbeidsløshet og massive angrep på fagbevegelsen har resultert i dramatiske forskyvninger i styrkeforholdet mellom arbeid og kapital. Selve det historiske klassekompromisset, som dominerte perioden etter andre verdenskrig og fram til kapitalismen på 1970-tallet igjen gikk inn i en vedvarende krisetilstand, er i oppløsning og avvikling. En epoke går mot slutten.

I dette scenariet er det ikke bare fagbevegelsen og arbeidsforholdene som svekkes. De økonomiske og sosiale forskjellene er også dramatisk forverret – gjennom massiv omfordeling nedenfra og opp. Dette henger selvfølgelig sammen, fordi det var fag- og arbeiderbevegelsens organisatoriske og politiske styrke som var avgjørende også for fordelingspolitikken.

Arbeidende fattige, som ble et begrep i USA på 1980- og 90-tallet, er nå et like omfattende problem i Europa og utgjør omkring 10 prosent av arbeidsstyrken, i Tyskland over 20 prosent. Elitene i Europa bruker nå krisa som påskudd til å avvikle velferdsstatene og nedkjempe fagbevegelsen. Sånn sett kan vi si at den styrtrike amerikanske finansspekulanten Warren Buffet hadde en dekkende beskrivelse av situasjonen da han for noen år siden uttalte at «det foregår en klassekrig, og min klasse vinner».

Politisk og ideologisk krise
I denne dramatiske situasjonen opplever vi en fag- og arbeiderbevegelse som er fullstendig på defensiven – og inne i en dyp politisk og ideologisk krise. Mens ledende EU-byråkrater kan få seg til å si ting som at «den klassiske europeiske velferdsmodellen, der stor vekt legges på jobbsikkerhet og rause velferdsordninger, er en saga blott» (sjefen for Den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, i E24, 24.2.2012), klamrer fagbevegelsen seg til forestillingene om sosial dialog, konsensus og kompromisser, uten å erkjenne det åpenbare: kapitaleierne fossror bort fra klassekompromisset. Fagbevegelsens maktgrunnlag for å kunne få innflytelse gjennom denne dialogen er i realiteten betydelig svekka.

Innen EU skjerpes klassepolitikken. I tillegg til at markedsliberalismen er grunnlovfestet som EUs økonomiske modell (Roma-/Lisboa-traktaten m.m.), har vi de siste årene opplevd et rush av nye pakter og direktiver som svekker og innsnevrer fagbevegelsens makt (Europakten, Det europeiske semester, Utstasjoneringsdirektivet og Tjenestedirektivet), i tillegg til den såkalte Lavalkvartetten (fire dommer fra EF-domstolen som alle begrenser fagbevegelsens mulighet til å føre kamp). Streikeretten er innskrenket så vel i EU som i flere EU-land, og myndighetene har satt tariffavtaler ut av kraft og lønna ned i minst 12 medlemsland. Da Europakten ble vedtatt i 2011, rant det over selv for den moderate og konsensusorienterte generalsekretæren i Euro-LO, John Monks: «EU er på kollisjonskurs med et sosialt Europa […] Dette er ikke en pakt for konkurranseevne. Det er en pervers pakt for redusert levestandard, større forskjeller og mer atypisk arbeid.» (Pressemelding, 4.2.2011.)

Fra defensiv til…?
Å omsette en slik erkjennelse til en strategi for å møte arbeidsgivernes og høyresidas konfrontasjoner og angrep med kollektiv motstand, klarte europeisk fagbevegelse imidlertid ikke. I europeisk fagbevegelse dominerer fortsatt illusjonen om et eksisterende klassekompromiss der den såkalte sosiale dialogen i all fredsommelighet skal gi resultater. Det tar åpenbart tid før den nye og brutale virkeligheten siger inn.

Også her i landet sitter erkjennelsen av at fagbevegelsen er svekket og på defensiven åpenbart langt inne. Dette på tross av at arbeidslivslovgivningen svekkes og undergraves, at sosial dumping og arbeidslivskriminalitet sprer seg og at markedskreftene styrkes. Det NHO man baserer samarbeidet i den norske modellen på, støtter nå helhjertet de blåblås politikk for mer marked og mindre demokrati, vil desentralisere lønnsfastsettelsen, kjemper mot allmenngjøring, vil avvikle havnearbeidernes historisk tilkjempede rettigheter og vil ha lovfestet minstelønn. Summen av dette representerer en omfattende forskyvning av styrkeforholdene i arbeidslivet. Heller enn å møte dette med mobilisering og styrkedemonstrasjon, opplever vi at det snarere proklameres «bærekraftsalternativ» uten noen konsesjoner eller løfter fra arbeidsgivernes side.

Oppløsningstendensene innen arbeidslivet er den største trusselen mot arbeid og velferd. Får dagens styrkeforhold fortsette, står den nordiske modellen for fall. Situasjonen roper med andre ord etter nye kamp- og arbeidsmetoder. I denne sammenhengen har fagbevegelsen mye lærdom å hente fra sin historie – særlig den før klassekompromissets fase, da man kjempet fram de styrkeposisjonene som tvang arbeidsgiverne til forhandlingsbordet og dermed la grunnlaget for at det såkalte to- og trepartssamarbeidet kunne gi resultater.

Klimatoppmøtet: Avtale, men ingen løsning

Asbjørn Wahl — Fri, 18 Dec 2015 12:27:47 +0000

Af Asbjørn Wahl

Klimatoppmøtet i Paris (COP21), som ble avsluttet lørdag 12. desember, ble enig om en global avtale for å motvirke klimaendringer. Det er positivt, ettersom det er første gang man har lykkes i å inngå en klimaavtale der alle land er med. Det negative er at innholdet i avtalen ikke vil hindre katastrofale klimaendringer. Avtalen som er inngått, har gitt oss et viktig rammeverk for å bekjempe ødeleggende klimaendringer, men selve kampen gjenstår, med andre ord.

Når aktørene nå feirer sin avtale, er det derfor gode grunner for oss andre til å ta en nøktern gjennomgang av hva de har kommet fram til. Det er ingen tvil om at avtalen nå overselges av dem som har ansvar for resultatet. En grunnleggende svakhet med avtalen er at den ikke er juridisk bindende. Den er basert på at medlemslandene selv, på frivillig basis, melder inn hvor mye de har til hensikt å kutte sine utslipp av klimagasser (såkalte Intended Nationally Determined Contributions – INDC). Når avtalen ikke er bindende, så innebærer det selvfølgelig heller ingen sanksjoner, dersom land ikke oppfyller sine løfter – noe som dessverre ofte skjer i slike sammenhenger.

Så godt som alle land hadde meldt inn sine frivillige bidrag før Paris-møtet. Samlet sett vil disse være langt fra å oppfylle de mål som er satt i avtalen og som vitenskapen krever. Denne mangelen på samsvar mellom de ambisiøse målene som skisseres og de tiltakene avtalen går inn for, er den andre grunnleggende svakheten. Eksempelvis fastholdes og forsterkes målet om å begrense den globale oppvarmingen til maksimum 2^oC gjennom at man vil «forsøke» å holde seg under 1,5^oC. Med de virkemidlene avtalen skisserer, framstår imidlertid dette som fullstendig illusorisk. De innmeldte utslippskuttene vil snarere kunne føre til en temperaturøkning på 3-4^oC.

På en pressekonferanse i Paris under forhandlingene konstaterte klimaforskeren Kevin Andersson fra Tyndall Centre for Climate Change Research at dersom målet på 1,5^oC skulle nås, må utslippene kuttes umiddelbart – med full stopp i utslipp innen 2035. Etter avtalen vil ikke utslippene begynne å falle før omkring 2030. Målet om når kloden skal være klimanøytral, blir skutt ut i det blå. Det skal skje «i løpet av andre halvdel av dette århundret», heter det nå. Også på andre områder er avtalen er svært vag når det kommer til konkrete forpliktelser. Det heter at vendepunktet når det gjelder utslipp («peak GHG emissions») skal nås «så raskt som mulig». Lignende omtrentlige og uforpliktende formuleringer er det mange av.

Internasjonal fagbevegelse, som var svært aktiv under forhandlingene, hadde tre hovedkrav:
1) Å øke ambisjonsnivået når det gjelder utslippskutt, samt å realisere det sysselsettingspotensial som ligger i å gjennomføre en ambisiøs klimapolitikk.
2) Å innfri det tidligere løftet om et klimafond på 100 milliarder amerikanske dollar årlig fra 2020 for å hjelpe fattige og sårbare land i å møte de negative effektene av klimaendringene.
3) Å inkludere i avtalen at de omfattende og massive omstillingene som det er høyst nødvendig å gjennomføre for å nå klimamålene, må skje på en måte som ivaretar menneskerettigheter og faglige rettigheter.

Nøkternt oppsummerer Den internasjonale faglige samorganisasjonen (ITUC) at punkt én ikke er innfridd, punkt to er svært svakt og punkt tre kun er et lite steg i riktig retning. Klimafondet (punkt 2) ble ikke en gang tatt inn i den forpliktende delen av avtalen (100 milliarder US dollar utgjør til orientering ikke mer enn 0,7 prosent av det som ble brukt for å redde bankene under finanskrisa – eller 5 prosent av verdens militærutgifter). Et forslag fra en rekke utviklingsland, om at rike land, som bærer det historiske hovedansvaret for klimagassutslipp, skulle ha et økonomisk ansvar for «tap og skade» i fattige land som ikke har noe ansvar for klimaendringene, ble avvist, særlig sterkt av USA.

I en pressemelding sier ITUC at «Klimaendringer tar allerede liv og ødelegger livsbetingelsene for mer enn 2,6 millioner mennesker som flykter fra ekstreme værforhold og endrede årstider. Dette vil bare bli verre. Beslutningene fra Paris bekrefter hvilke utfordringer vi står overfor og tar steg i retning globale tiltak. Men selv om toppmøtets konklusjoner viser til målet om å holde temperaturøkningen under 1,5^oC, så ligger ambisjonene om å stabilisere situasjonen fortsatt inn i framtida.» ITUCs generalsekretær, Sharan Burrow, la til at «kampen for å stabilisere klimaet har startet, men tragisk nok mangler for mange regjeringer fortsatt ambisjonen om å sørge for sine innbyggeres overlevelse.»

Hvorvidt det også gjelder den norske regjeringen, skal ikke være sagt, men den gjorde seg i alle fall herostratisk berømt under Paris-forhandlingene. Til alles overraskelse sto den i spissen for å holde hensynet til menneskerettigheter og faglige rettigheter utenfor den mer forpliktende, eller operasjonelle, delen av avtalen. Dette var et hovedkrav fra så vel fagbevegelsen som en rekke andre interesseorganisasjoner og sosiale bevegelser. Regjeringens innsats på dette området representerte et fundamentalt brudd på en lang norsk tradisjon i internasjonale forhandlinger, der Norge har vært sentral i å forsvare slike rettigheter. Resultatet ble slik den norske regjeringen arbeidet for, nemlig at disse rettighetene kun ble vist til i avtalens forord, men ikke i den operasjonelle delen.

Avtalen skal nå gjennom en ratifiseringsprosess, med sikte på at den skal iverksettes fra 2020. Det vil også si at det ikke er noen krav om utslipp før det, noe som sannsynligvis vil bety at det allerede vil være for sent å nå 1,5^oC-målet på det tidspunkt. Etter 2020 skal avtalen evalueres og oppdateres hvert femte år med sikte på at medlemslandene skal øke ambisjonsnivåene på sine frivillige utslippskutt. Dette var et av områdene der uenigheten mellom landene var stor. Flere land ønsket hyppigere evalueringer, men det ble til slutt avvist.

Dette fikk den kjente amerikanske forskeren og klimaaktivisten James Hansen (tidligere ansatt ved romfartssenteret NASA) til å karakteriserer klimaavtalen på denne måten:
«Det er et bedrageri, et falskneri. […] Det er bare sprøyt å si: ‘Vi vil fastholde togradersmålet, og så prøve å gjøre litt mer hvert femte år.’ Det er bare tomme ord. Det er ingen konkrete tiltak, bare løfter. Så lenge fossile brennstoff er de billigste energibærerne der ute, vil de fortsette å brenne dem.» (The Guardian, 12.12.2015.)

Over 20 års forhandlinger har vist oss at klimakamp er interessekamp, og at vi står overfor enormt sterke økonomiske og politiske interesser knyttet til utvinningen av fossilt brennstoff. Av de ti største og mektigste selskapene i verden er sju oljeselskaper. Disse bruker all sin makt til å unngå løsninger som kan svekke deres økonomiske interesser. De støttes av en hær av markedsliberale politikere og regjeringer. Det er i så måte illustrerende at mange av de forslagene som nå diskuteres mellom EU og USA innenfor handels- og investeringsavtalen TTIP, vil legge viktige hindringer i veien for nødvendige klimapolitiske tiltak. Vår kamp for å unngå ødeleggende klimaendringer utgjør med andre ord en sentral del av den grunnleggende interessekampen i samfunnet – nært knyttet opp til kampen om hvilket samfunn vi vil ha.

Flere kommentatorer understreker at Paris-avtalen vil føre til at investeringer i kull, olje og gass vil gå ned, ettersom usikkerheten og risikoen ved slike investeringer vil øke. Det er imidlertid langt fra sikkert. Det kan like gjerne skje at disse selskapene fortsetter å investere i fossilindustrien, samt bruker sin økonomiske og politiske makt til å sabotere, utsette og hindre tiltak som svekker deres økonomiske interesser. Hittil har de gjort det med stort hell. Å tro at markedet vil løse dette, er derfor ganske illusorisk.

Klimakrisa kan unngås. Vi har all den kunnskap og teknologi som trengs for å gjøre det. Det vi mangler tilstrekkelig økonomisk, politisk og samfunnsmessig makt til å gjennomføre de nødvendige tiltakene for å stanse global oppvarming. Denne makta vil ikke komme fra de økonomiske og politiske elitene, fra de store oljeselskapene eller finansinstitusjonene. Bare et massivt press nedenfra, fra brede allianser av fagorganisasjoner, sosiale bevegelser, miljøbevegelser og andre, kan redde oss fra klimakatastrofer. Det står fast etter Paris, slik det også var tilfellet før. Avtalen har gitt oss en bedre ramme å føre denne kampen innenfor. De nødvendige utslippskuttene og måten de omfattende omstillingene skal skje på, må fortsatt kjempes gjennom mot sterke motkrefter.

Likevel, hvordan kan det ha seg at noen nå feirer avtalen som en stor seier, mens andre karakteriserer den som et falskneri? 20 års ørkenvandring for å komme fram til historiens første, verdensomfattende klimaavtale kan kanskje forklare noe av euforien. En nærmere – og nøktern – analyse av avtalens innhold vil gi et annet, og langt mer kritisk resultat. Skribenten og miljøaktivisten George Monbiot har kanskje fanget disse motsetningsfylte reaksjonene når han karakteriserer Paris-avtalen på denne måten: «Sammenlignet med hva det kunne ha blitt, er dette et mirakel. Sammenlignet med hva det burde ha blitt, er det en katastrofe.» (The Guardian, 12.12.2015.)

Fakta om klimaforhandlingene

Årets klimatoppmøte i Paris var det 21. i rekken (derav COP21, der COP står for «Conference of the Parties», der «parties» er alle FNs medlemsland). Til grunn for forhandlingene ligger FNs rammekonvensjon om klimaendringer (UNFCCC – UN Framework Convention on Climate Change), og arbeidet med klimaspørsmålet foregår gjennom det såkalte Intergovernmental Panel on Climate Change. Det er innenfor dette organet flere tusen klimaforskere fra hele verden utvikler det vitenskapelige grunnlaget for klimapolitikken.

Helt siden miljøkonferansen i Rio i 1992 har målet med klimaforhandlingene vært å enes om virkemidler som kan begrense den globale oppvarmingen til maksimum 2^oC (helst bare 1,5^oC). Det er utslippene av CO₂ til atmosfæren som er den viktigste årsaken til global oppvarming, og bruken av fossilt brennstoff er den viktigste kilden til CO₂. Redusert bruk av fossilt brennstoff, gjennom overgang til fornybar energi, utgjør kjernen av problemet. Etter mer enn 20 år med klimatoppmøter har man imidlertid vært langt fra å redusere CO₂-utslippene. Snarere tvert imot, de har økt med mer enn 60 prosent (1992-2014). Dette illustrerer mer enn noe at COP-prosessen fram til Paris-toppmøtet var relativt mislykket.

Kyoto-avtalen av 1997 (iverksatt fra 2005, utløp i 2012) har hittil vært det eneste konkrete avtalen om utslippsreduksjoner, men den ble sterkt svekket ved at ikke alle land godkjente den. Særlig viktig var det at den ikke ble ratifisert av USA. Det ble forhandlet fram en videreføring av avtalen i 2012, men den ble aldri ratifisert av tilstrekkelig antall stater til at den kunne trå i kraft.

For velferdsstatens daglige leder, Asbjørn Wahl, var til stede under klimaforhandlingene i Paris, formelt som representant for Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen (ITF). For dem som vil lese mer, skrev han også disse artiklene knyttet til temaet (dessverre bare på engelsk):
Can COP21 in Paris Prevent the Climate Catastrophe?

Connecting Anti-austerity and Climate Justice Policies

Se også Modkraft Bibliotekets linksamling på Tidslinjen om klimatopmødet COP21 i Paris.

Seks alternativer til New Public Management

Asbjørn Wahl — Wed, 30 Sep 2015 07:24:42 +0000

Af Asbjørn Wahl

Helt siden den markedsliberale offensiven startet omkring 1980, har privatisering og markedsorientering vært et av de mest omstridte konfliktområdene i utviklingen av våre samfunn. New Public Management (NPM) har blitt en fellesbetegnelse for disse markedsreformene. Et av de viktigste resultatene av denne utviklingen har vært et økende innslag av kommersielle interesser i den offentlige velferden. Kommersialisert velferd er i ferd med å bli «big business», mens all uavhengig forskning konkluderer med at tjenestene verken blir bedre eller billigere på denne måten. Snarere tvert imot, markedsreformene har skapt nye og omfattende problemer. Spørsmålet reiser seg dermed med stadig større styrke; hva er alternativene til NPM?

Bakgrunn

To forhold har vært avgjørende for at disse markedsreformene har vunnet så sterkt innpass. For det første ble offentlige tjenester utsatt for økende kritikk på 1970- og 80-tallet – særlig på grunn av byråkratisering, sentralstyring og manglende brukerorientering i det offentlige. For det andre skjedde dette nettopp i en situasjon der markedsliberalismen var på offensiven og bidro til å endre maktforholdene i samfunnet.

Ettersom arbeiderbevegelsen (sosialdemokratiet) samtidig gikk inn i en dyp politisk og ideologisk krise, klarte markedsinteressene i stor grad å stå fram som det eneste alternativet til «tungrodd offentlig byråkrati». I stedet for å svare på velferdens høyst reelle byråkratiproblemer med demokratisering og økende bruker- og medarbeiderinnflytelse, gikk derfor både høyresida og sosialdemokratiet inn for å ta i bruk markedet for å «løse» problemene. I dag vet vi at dette har skapt flere problemer enn det har løst.

Noe av årsakene til dette er å finne i den grunnleggende samfunnsforståelsen. Som et ektefødt barn av markedsliberalismen baserer NPM seg på et veldig enkelt menneskesyn – nemlig at menneskets viktigste drivkraft er å maksimere sin egennytte (kare til seg mest mulig på bekostning av andre), samt at vi må underkastes konkurranse for å kunne yte vårt beste. Dette anses å være del av menneskets natur, noe både samfunn og arbeidsliv må innrette seg etter. Derfor blir det viktig å innføre konkurranse også i offentlig sektor, samt å utforme så vel organisasjon som ledelse og lønnspolitikk med utgangspunkt i belønningssystemer som prestasjonslønn, karakterer og overflatiske aktivitetsmål. Resultatet blir utvikling av omfattende mistillitsregimer og massiv kontroll ovenfra.

NPM som ideologi

Problemet er at det ikke finnes noe kunnskapsmessig (vitenskapelig) grunnlag for et slikt menneskesyn. Snarere tvert imot finnes det mye kunnskap om hvordan indre motivasjon, som profesjonsetikk, faglige utfordringer, lojalitet og solidaritet spiller en avgjørende rolle for enkeltindividenes innsats. Disse egenskapene blir imidlertid hemmet heller enn fremmet gjennom de markedsliberale reformene.

NPM er altså først og fremst en ideologisk, ikke en vitenskapelig modell for hvordan offentlig sektor bør utvikles. Den er et uttrykk for markedskreftenes og kapitalens interesser av å åpne mest mulig av det offentlige for private investeringer – altså for profittproduksjon, samt å svekke de ansattes medbestemmelse og organisasjoner. Det er i denne sammenhengen interessant å merke seg, at blant forskere og i akademia er NPM allerede erklært ubrukelig og ferdig. De har erkjent at disse reformene ikke fungerer slik intensjonene i sin tid ble presentert. Men mens akademia i sine elfenbenstårn kan erklære dette, opplever vi at NPM fortsatt dominerer og forsvares massivt i offentlige byråkratier, samt i dominerende politiske miljøer, særlig på høyresida og i sosialdemokratiet. Sånn sett kan vi altså konkludere med at: NPM er død – lenge leve NPM!

Mer av det samme?

På denne bakgrunnen blir det klart at det å utvikle alternativer til NPM er et spørsmål om politisk retningsvalg. Blant tilhengere av NPM opplever vi ofte at når problemer oppstår, og det gjør det stadig oftere, så er alternativet å innføre mer av det samme – altså mer marked, mer detaljert målstyring, mer kontroll ovenfra, mer detaljert rapportering osv. Alternativene fra oss som vil forsvare de offentlige velferdsordningene mot markedets jakt på profitt, må derfor gå i en annen retning. Det betyr med andre ord at en del «alternativer» må avvises på veien.

«Noen færre mål», men uten å ta et mer prinsipielt oppgjør med den NPM-inspirerte mål- og resultatstyringen som sådan, er det eksempelvis liten hjelp i, selv om en del politikere tyr til en slik argumentasjon når de settes under press. Å la kommersielle interesser komme til i velferden, men med begrensning i hvilket utbytte man kan ta, er også ganske problematisk. Det er mulig å begrense dette, men skal man lykkes i det, må man ha innsikt i alle de muligheter som eksisterer for å hente ut profitt (og som er så godt beskrevet i Linn Hernings ferske bok, «Velferdsprofitørene»). Krav om å reinvestere overskudd i virksomheten, heller enn å ta det ut som profitt, er enda mer problematisk. En del av investeringsselskapenes strategi er nettopp å bruke overskuddene i sine kommersielle velferdskonsern til oppkjøp og verdiøkning i eksisterende virksomheter, med sikte på å realisere verdiene ved salg på et senere tidspunkt. Det gir forståelig nok lite ekstra velferd, men stor avkastning for investorene.

Alternativene til NPM må derfor baseres på et brudd med markedskreftene i den offentlige velferden. Det er grunnleggende forskjeller og motsetninger mellom offentlig forvaltning og privat forretning. Mens førstnevnte organiseres ut fra målet om å innfri behov blant innbyggerne, så har sistnevnte som sitt overordnete, snevre mål å skape høyest mulig avkastning på investert kapital. Med det som utgangspunkt finnes det en rekke reelle alternativer til markedsmodellene innen velferden. Følgende seks alternativer kan være svært nyttige, her presentert i kortform:

1. Avvikle, eller unnlate å etablere, markedsmodeller

Et viktig alternativ til privatisering er selvfølgelig å la være å privatisere. Trekker vi dette videre, betyr det også at dersom vi ikke ønsker markedsmodeller i velferden, så er det ingen grunn til å innføre verken bestiller-utfører-modeller, snevre målstyringsmodeller, stykkprisfinansiering eller aksjeselskaper for å utføre offentlige velferdstjenester.

2. Ta tjenestene tilbake – rekommunalisering

Tjenester som allerede er overtatt av kommersielle interesser gjennom konkurranseutsetting, kan uten problemer tas tilbake i offentlig regi igjen ved utløpet av en anbudsperiode eller ved eventuelt mislighold. Vi har opplevd flere eksempler på det her hjemme – eksempelvis av sykehjem. En rekke europeiske byer har rekommunalisert tjenester som elektrisitet, vannforsyning, renovasjon og kollektivtrafikk de siste årene – enten på grunn av krav og mobilisering fra innbyggerne, eller fordi de kommersielle har blitt både for dårlige og for dyre. Bare i Tyskland ble det etablert 44 nye offentlige energiselskaper i perioden 2007-11 for å drive i offentlig egenregi. På andre områder, der private har sluppet til gjennom etableringsfrihet (som f.eks. barnehager her hjemme), må det utvikles en mer langsiktig strategi. Det er imidlertid høyst mulig å gjenerobre demokratisk styring og kontroll her også. Som vi har sett av foreldreaksjoner i Oslo det siste året, så er det økende hjelp å få fra foresatte for å oppnå dette.

3. Modell-/kvalitetskommuneprosjekter

Fagforbundets erfaringer fra modell- og kvalitetskommuneprosjektene har gitt viktige erfaringer for hvordan man kan utvikle den lokale velferden i et nært samarbeid mellom de ansattes organisasjoner, politikerne og administrasjonen i en kommune (det såkalte «trepartssamarbeidet»). Her baserer man seg på de ansattes erfaringer, kunnskap og kompetanse, hvordan man kan utløse deres kreativitet og skaperevne i arbeidet for å forbedre de lokale velferdstjenestene – gjennom å holde fokus på innbyggernes behov heller enn høyest mulig avkastning.

4. Sykehusreformen i Skottland

Etter at Skottland fikk selvstyre i helsepolitikken i 1999, ble en markedsstyrt helsemodell, inkludert bestiller/utførermodellen, avviklet. I 2004 ble hele foretaksmodellen skrotet, og sykehusene tatt tilbake i offentlig forvaltning. Innsatsstyrt finansiering (stykkprisfinansiering) ble erstattet av 100 % rammefinansiering, og det ble etablert omfattende strukturer for medvirkning fra de ansatte og befolkningen. Detaljerte, kvantitative mål ble erstattet av langt færre, kvalitative mål for helsevesenets virksomhet – med tilsvarende reduksjon i detaljrapportering og byråkratisk kontroll ovenfra. Reformene har vært en stor suksess for så vel brukerne som de ansatte.

5. Tillitsreformen i København

I København ble en NPM-modell i hjemmesykepleien, basert på mistillit til de ansatte, detaljkontroll og såkalt «minutt-tyranni» (her hjemme kalt stoppeklokke-omsorg) i 2010 erstattet av en modell i større grad basert på faglighet og tillit. Erfaringene har vært entydig positive, selv om motstanden fra byråkratiet var omfattende i den første fasen. Det vises ofte til at det er «det frie brukervalget» som har ført til en slik meningsløs detaljstyring av hjemmesykepleien. Man måtte ha en modell for prissetting av oppgavene for å kunne omsette dem på markedet, heter det. Da får man heller avvikle markedet på dette området. «Fritt brukervalg» er så likevel ikke annet enn ideologisk staffasje, der det eneste mottakerne kan velge, er logoen på personen/selskapet som utfører minutt-tyranniet. Det som trengs for at mottakerne skal få større reell valgfrihet, som selvfølgelig er en entydig fordel, er økt innflytelse over hvilke tjenester det er behov for, og hvordan de skal utføres. Det gjøres best innenfor en demokratisk styrt, offentlig organisering.

6. Offentlig-Offentlig Samarbeid

Offentlig-privat samarbeid (OPS) er et viktig element i NPM, men bidrar med lite annet enn å slippe kommersielle interesser inn i det offentlige, samt resulterer ofte i kostnadseksplosjoner, fraskriving av ansvar og kvalitativt dårlige resultater. Internasjonal fagbevegelse har som mottiltak utviklet offentlig-offentlig samarbeid (OOS) som et alternativ til denne privatiseringspolitikken. OOS tar utgangspunkt i den omfattende kompetansen som finnes innen de ulike deler av det offentlige, og at denne kompetansen og disse erfaringene kan overføres så vel innenfor som mellom ulike bransjer – innenlands så vel som mellom land.

Avvikling av markedskreftene i velferden

I dagens internasjonale politiske konjunktur, fortsatt preget av et markedsliberalt hegemoni, vil det måtte føres omfattende politisk kamp for å vinne fram med de politiske alternativene til kommersialisering og markedsorientering av det offentlige, som er nevnt her. Det er viktig å erkjenne at det er motstridende interesser i samfunnet om hvordan verdier skal skapes og velferd fordeles. Det er en tilsløring av de faktiske forhold når velferdssamfunnet framstilles som noe alle er enige om. Tvert imot. At noen har interesse av at dagens politikk blir videreført, er like åpenbart som at det er noen som taper på den.

Alternativene til NPM må derfor dreie seg om systematisk å begrense og avvikle markedskreftene i de offentlige velferdstjenestene, styrke den demokratiske styringen, gjenreise fagprofesjonenes rolle i utførelsen av tjenestene, sørge for at innbyggernes behov settes i sentrum, samt basere organiseringen på tillit og medbestemmelse heller enn måling og kontroll. Det er de ansattes kompetanse og innbyggernes behov som må styre utviklingsprosessene. Mistillit til egne ansatte skaper motstand, mens makt og medvirkning skaper kreativitet og arbeidsglede.

Kvaliteten på en tjeneste er speilbildet av de ansattes kompetanse og verdigrunnlag. Arbeidet må derfor baseres på samarbeid i stedet for konkurranse, tillit i stedet for mistenkeliggjøring. Ingenting av dette vil imidlertid skje av seg selv. Fagorganisasjonenes innsats blir derfor avgjørende dersom vi skal kunne bryte med markedsorienteringen av det offentlige.

En ny gresk tragedie?

Asbjørn Wahl — Sun, 24 May 2015 12:50:06 +0000

Af Asbjørn Wahl

Det foregår for tida et høyt spill om Hellas’ framtid, etter at landet ble så sterkt rammet både av finanskrisa, av EUs politikk og av et korrupt indre regime. Den nye, venstreorienterte Syriza-regjeringa står mot den såkalte Troikaen (EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet) i en nervepirrende konfrontasjon om landets framtid. Sistnevnte insisterer på å fortsette den destruktive nedskjæringspolitikken, som til nå har kastet hundretusener ut i arbeidsløshet, nød og fattigdom. Regjeringa har fått mandat fra folket til å bekjempe den humanitære krisa, omfordele verdier, styrke demokratiet og gjenstarte økonomien. De to politiske retningene lar seg ganske enkelt ikke forene.

I denne konfrontasjonen har Troikaen i utgangspunktet et overtak gjennom de omfattende lånene som er gitt, og som Hellas fortsatt er avhengig av. Disse lånene brukes i all hovedsak til å betale renter og avdrag på eksisterende lån. Pengene går altså til vestlige banker, ikke til å bygge landet. «Alle» med en viss innsikt i disse forholdene erkjenner at Hellas aldri vil bli i stand til å tilbakebetale disse lånene. Likevel avviser Troikaen å nedskrive og reforhandle betingelsene for lånene – slik eksempelvis Tyskland oppnådde for å kunne gjenreise landets økonomi etter andre verdenskrig. Troikaen bruker snarere lånene som et pressmiddel for å tvinge Hellas til å fortsette nedskjærings- og privatiseringspolitikken.

Syriza-regjeringa har imidlertid også satt seg selv i en vanskelig situasjon fordi enkelte av deres egne strategiske mål står i motsetning til hverandre. På den ene sida insisterer de dominerende tendenser i partiet på at landets problemer må løses innenfor rammen av eurosonen. På den andre sida går de inn for økonomisk-politiske løsninger som står i direkte motstrid til den markedsliberale politikken som har vært ført, og fortsatt føres, innen EU. Skal begge disse målene nås, må Syriza-regjeringa derfor enten innrømmes unntak fra den kapitalvennlige og dogmatiske politikken i EU, eller så må denne politikken svekkes gjennom en massiv folkelig mobilisering. En slik mobilisering må i så fall rekke langt ut over Hellas’ egne grenser. Oddsene er dessverre ikke veldig høye for noen av disse løsningene. Vi skal imidlertid ikke se bort fra at den dype økonomiske og sosiale krisa som for tida hersker i store deler av EU, og den politiske turbulensen vi har sett så vel i Hellas som i Spania og andre land, kan slå ut i mer omfattende sosiale opprør.

Dersom den greske regjeringa ikke godtar, eller i praksis bryter med, Troikaens politiske og økonomiske krav, kan alternativet bli et press på Hellas for å trekke seg ut av euro-samarbeidet (kanskje til og med ut av EU). I så fall vil Syriza-regjeringa tvinges til å velge mellom EU/euro-deltakelse og den øvrige politikken de gikk til valg på. Velger de å holde fast på euroen, vil det bety politisk kapitulasjon. Resultatet av en slik politikk kan bli både partisplittelse og massiv velgerflukt – og med fare for at det høyreekstreme Gyllent Daggry kan få et comeback.

Fastholder Syriza derimot sin sosiale og økonomiske politikk, og dermed lar seg presse ut av euroen (og kanskje EU), vil de selvfølgelig også møte enorme utfordringer. Det vil umiddelbart kreve en langt mer radikal dreining av politikken – blant annet innføring av kapitalkontroll, nasjonalisering av bankvesenet og ensidig stans i betjeningen av landets gjeld. Det tilbudet Hellas har fått om å bli med i den nye utviklingsbanken til BRICS-landene (Brazil, Russland, India, China og Sør-Afrika) kan vel også komme godt med. En utvikling i denne retningen kan imidlertid også trekke med seg uoversiktlige krisetendenser i eurosonen, samt føre til et enormt omdømmetap for EU som prosjekt. Dette er argumenter Hellas kan bruke til sin fordel i de pågående forhandlingene.

I store deler av vestlige, inkludert norske, medier framstilles Syriza som et ytterliggående venstreparti. Men den politikken Syriza gikk til valg på, og som den greske regjeringa nå prøver å gjennomføre, holder seg godt innenfor det vi kan kalle et keynesiansk perspektiv, med andre ord en politikk av den typen som sosialdemokratiet sto for gjennom et par tiår etter andre verdenskrig. De avviser privatisering, ønsker å regulere markedene, vil omfordele ovenfra og ned i samfunnet, samt underskuddsbudsjettere for å få økonomien i gang. Alt dette avvises imidlertid av Troikaen, med den tyske regjeringa i spissen.

Det virker imidlertid som om de dominerende tendensene i Syriza har undervurdert styrken og besluttsomheten i kapitalens Europa. Gjennom den markedsliberale offensiven vi har opplevd helt siden begynnelsen på 1980-tallet, har de store, dominerende kapitalkreftene i Europa konstruert et EU i sitt bilde. Det er en beinhard interessekamp, en klassekrig, som foregår. Gjennom avregulering, massiv privatisering, nedbygging av velferden, svekking av fagbevegelsen og avdemokratisering av samfunnene har disse kreftene vunnet enormt sterke posisjoner. Markedsliberalismen som økonomisk modell er gjennom denne prosessen blitt både grunnlovsfestet og institusjonalisert.

Kapitalinteressene og den markedsliberale eliten vil derfor selvfølgelig gjøre det som står i deres makt for å hindre tilbakeslag av den typen som Syriza-regjeringas politiske program representerer for dem. Det er dermed lite som tyder på at Troikaen vil gi noe som helst annet enn symbolske politiske innrømmelser til den greske venstreregjeringa. Særlig ettersom slike innrømmelser kan få smitteeffekter – først til Spania ved høstens valg, og så til andre kriserammede land. Den europeiske elitens mål er derfor åpenbart å bli kvitt Syriza-regjeringa, enten ved å tvinge den til politisk kapitulasjon, eller ved å presse Hellas ut av eurosonen/EU – etterfulgt av økonomiske straffetiltak. «Smålige», humanitære hensyn vil neppe bli tatt i denne kampen, slik vi allerede ser tendenser til i de omfattende humanitære krisene som har rammet flere av EUs medlemsland. Det som mest effektivt kan bidra til å hindre en slik utvikling, er en massiv styrking av solidariteten og støtten til det greske folk over hele Europa – også fra oss her i «utenforlandet» Norge.

Hva er galt med den norske arbeids- og velferdsetat?

Asbjørn Wahl — Fri, 22 May 2015 07:04:19 +0000

Af Asbjørn Wahl

Den norske Arbeids- og velferdsetaten, NAV, er ute i hardt vær. Nok en knusende evaluering er lagt fram. Det førte til at Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson (FrP) sparket topplederen, Joakim Lystad. Det er imidlertid langt fra sikkert at et skifte på toppen vil bidra til å løse NAVs grunnleggende problemer. Spørsmålet er om de overhodet lar seg løse!

NAV har vært gjennom den ene stormen etter den andre siden den ble etablert av den rødgrønne regjeringa i 2006 – med støtte fra hele det politiske spekteret. Fra brukere og flere evalueringsrapporter, via Riksrevisjonen og IT-eksperter, har kritikken mot NAV haglet i hele dens historie. Nær 10 milliarder kroner er brukt på konsulenter gjennom disse årene. Nær 5 milliarder er nå beregnet å gå med til et IT-prosjekt som i stor grad har mislyktes i å integrere eksisterende, og holde tritt med stadig nye, oppgaver – en økning av anslagene så langt på 1,5 mrd. kr siden starten – samt en sparket IT-direktør.

De overordnete politiske målene med NAV, om å gi folk ei dør å gå gjennom for å få den hjelp og støtte de trenger, heller enn å være kasteballer mellom flere etater, samt å få folk over fra trygd til arbeid, har også mislyktes. Det har skjedd i den grad at den sittende regjeringa i sitt mandat til det sist oppnevnte evalueringsutvalget selv konstaterte at: «Den forskningsbaserte evalueringen viser blant annet at NAV-reformen så langt ikke har bidratt til målet Flere i arbeid og aktivitet – færre på stønad.» Når landets største etat, som forvalter en tredjedel av statsbudsjettets midler, etter ni års virksomhet ikke har klart å levere på noen av sine absolutte hovedmål, skulle en kanskje tro at det skapte rystelser innad i det politiske miljøet. Slik ser det imidlertid ikke ut til å være. Diskusjon ja, men rystelser…?

Visst har det vært mye kritikk av dette ‘byråkratiske monsteret’, som enkelte har kalt etaten. Fra brukere av NAV har mye av kritikken blitt rettet mot de ansatte. Det kan være forståelig ut fra at det er disse menneskene brukere, ofte i vanskelige livssituasjoner, møter ansikt til ansikt (hvis de nå oppnår det). Det er imidlertid ikke sikkert at kritikken treffer der den skal av den grunn. Fra mange av de ansattes organisasjoner har mye kritikk vært rettet mot ledelse, styringssystemer og arbeidsformer. Det er det gode grunner til, men det er også viktig å se bak disse systemene, til de politiske og ideologiske føringer som lå under arbeids- og velferdsreformen. Redaktøren av Ukeavisa Ledelse, Magne Lerø, berører noe av dette når han mener at «grunntanken med NAV aldri har fungert», at «NAV var et feilgrep», og at problemet er at det er «systemet og oppdragsgiverne, politikerne, som har skapt et system som ikke fungerer» (NRK, 10.4.2015). Altså burde vi nå rette skytset mot de politisk ansvarlige, som altså innbefatter alle de politiske partiene.

Mye tyder på at årsakene til NAVs krise og problemer må søkes på flere nivåer. For det første dreier det seg om arbeidets utvikling under det nåværende, kriserammede, nyliberale økonomiske regimet. Dette kjennetegnes av omfattende avregulering, massive omstruktureringer og omorganiseringer i arbeidslivet, større makt og økt styringsrett for arbeidsgiverne, mindre innflytelse over eget arbeid, økende krav og kontroll ovenfra – kort sagt økt arbeidsintensitet, mer krevende jobber og en påtakelig brutalisering i store og økende deler av arbeidslivet. Dette skaper flere tapere i arbeidslivet og hever skrankene for å komme inn. Det undergraver også engasjement, skaperevne og arbeidsglede og resulterer i økende stress og psykisk press. Dagens NAV forholder seg ikke til noe av dette. NAV skal først og fremst sørge for at folk tilpasser og underkaster seg det til enhver tid rådende arbeidsregimet. Eller for å si det med FAFO-forskeren Tone Fløtten i FAFOs 25 års jubileumsbok: «Kravene for å innfri visse standarder i arbeidsmarkedet gir mindre spillerom for mangfold, og tersklene til arbeidslivet er blitt høyere. Ikke alle passer inn, og for å bøte på dette er hovedstrategien i dag å tilpasse individene slik at de kan bli fullverdige arbeidstakere.»

For det andre, og det er nært beslektet med det ovenstående, skal NAV sørge for at arbeidslinja iverksettes. Mange tror fortsatt at arbeidslinja dreier seg om å skape arbeidsplasser til folk. Det er imidlertid en misforståelse. Arbeidslinja har heller ikke noe fokus på strukturelle forhold eller maktforhold i arbeidslivet. Arbeidslivet tas for gitt, også i sin krevende og brutaliserte form. Det er menneskene som står utenfor arbeidslivet det er noe galt med (jfr. «ikke alle passer inn»). Arbeidslinjas ideologiske funksjon er med andre ord å individualisere et samfunnsmessig problem. Da blir det lett til at folk med ulike fysiske eller psykiske plager, eller folk som går på forskjellige stønadsordninger, blir sett på som unnasluntrere. Mange møtes med mistenkeliggjøring og mistillit.

Det politiske signalet ble i sin tid gitt ganske klart av NAVs fødselshjelper, tidligere Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen, da han i Dagbladet proklamerte at nå var tida inne for de som sto utenfor arbeidslivet til å «stå opp om morran» (9.11.2005). NAVs ordning med egne leger, for å sikre at folk ikke sniker til seg sykemeldinger og Arbeidsavklaringspenger (AAP) gjennom slepphendte fastleger, føyer seg svært godt inn i dette mistillitsregimet. Å prøve å løse et samfunnsmessig problem på individplanet på denne måten blir imidlertid et stykke for drøyt også for NAV. Det lar seg ganske enkelt ikke gjøre. Blant annet derfor vil NAV fortsette å slite med å nå sine politiske mål – skifte av direktør til tross. Det er denne diskusjonen og kritikken vi savner i NAV-debatten. Det er også dette som gjør at mange brukeres høyst forståelige frustrasjoner og misnøye burde kanaliseres mot det politiske nivå, heller enn mot dem som sitter i førstelinjen og er pålagt å iverksette den reaksjonære arbeidslinje-politikken.

For det tredje dreier det seg om hvordan NAV arbeider med sine mål, også gitt at vi aksepterer de ideologiske føringene og de politiske rammebetingelsene. Her kan vi støtte oss godt på diverse evalueringsrapporter. Uten at det har kommet særlig godt fram i media, utgjør den siste evalueringsrapporten, Et NAV med muligheter, i realiteten et rivende oppgjør med NAVs måte å arbeide på – ikke minst med etatens detaljerte målstyringsmodell og dens bruk av såkalte New Public Management-inspirerte styrings- og ledelsesmetoder (selv om NPM aldri nevnes ved navn i evalueringsrapporten).

Det er vanskelig å forstå hvilken besettelse etatens ledelse må leve under, og som fører til de helt ekstreme former for målstyring og markedsretting som åpenbart må være drevet til sitt ytterste i NAV. Bak skimtes imidlertid den realitet at Stortinget enstemmig har gjort målstyring til det offentliges styringsmetode – et vedtak som åpenbart passer toppbyråkratiet i departementer, etater og direktorater svært godt, og som de derfor til det ytterste kappes om å innfri. At de samme styringssystemene fungerer som ei tvangstrøye for de ansatte, som undergraver deres muligheter til å bruke sin faglige kompetanse, sine erfaringer og sitt skjønn, har vi fått utallige rapporter om og eksempler på gjennom de siste årene – skjønt uten at det ser ut til å gjøre særlig inntrykk på politisk nivå.

Når det gjelder å nå et av NAVs hovedmål, nemlig å få flest mulig i arbeid, har iveren etter å score poenger hos overordnet myndighet åpenbart tatt helt overhånd. I nyliberalismens organisasjons- og ledelsesmodeller utgjør outsourcing et vesentlig virkemiddel. Anbefalingen fra denne ledelsesfilosofien er å outsource en virksomhets støttetjenester, mens kjernevirksomheten rendyrkes innad. I NAV har de imidlertid også gått løs på kjernevirksomheten – nemlig selve arbeidsformidlingen. Svært mye av denne er outsourcet til private aktører. Så langt har det gått at evalueringsrapporten advarer sterkt mot utviklingen, som de ser svekker hele NAVs evne til å utføre sine oppgaver. Konklusjonen er at: «NAV selv bør gjennomføre en vesentlig del av tiltakene som innebærer oppfølging av bruker/arbeidsgiver i ordinært arbeidsliv – arbeidsinkludering. Større egenproduksjon og mindre andel anskaffelser vil gjøre det mulig for NAV-kontoret å gi brukerne mer sammenhengende, samtidige og bedre koordinerte tjenester.» Se det!!!

Målstyringen er i NAV drevet helt ned på individplanet med overvåking av telefontid og bruk av røde lamper. Avdelingene konkurrerer med hverandre gjennom såkalte målekort, der en rekke aktiviteter (ikke resultater) registreres og ender opp som karakterer i form av rødt, gult eller grønt lys. Det ser i det hele tatt ut til at NAVs ledelse har tatt i bruk alle de fancy, nyliberale management teorier og styringsverktøy – fra Lean, via såkalt verdibasert ledelse til produksjonsstyring i sanntid, m.m.m. Mye av dette møter sterk kritikk fra evalueringsutvalget, som eksempelvis anbefaler at så vel innhold som bruk av målekortet revurderes. Vi kan ellers la rapporten tale for seg, gjennom følgende lille bukett av utvalgte sitater:

«Summen av mål- og resultatstyring, budsjettstyring, kvalitetsstyring, lover og forskrifter og prosedyrestyring gjennom veiledninger, standarder og IKT-system gir i dag NAV-veileder og NAV-kontorleder for lite handlingsrom.»
«NAV-kontoret skal få flere i arbeid. Veien til arbeid kan for mange brukere ta flere år. Det er mange ulike faktorer som virker inn på overgangen til arbeid. Det er derfor vanskelig å styre NAV-kontoret ut fra resultatmål.»
«Avvik fra fastsatte mål fører til stor lederoppmerksomhet og omfattende aktivitet i NAV-kontoret for å nå måltallet, trolig med lite effektiv bruk av ressurser som resultat. Dette er uheldig.»
«Mange veiledere opplever at arbeidsevnevurderingen er et dokument som utarbeides for å tilfredsstille et system, heller enn at en faktisk vurderer arbeidsevnen til brukerne.»
«Ekspertgruppen mener det legges for stor vekt på kvaliteten i de skriftlige dokumentene og for lite vekt på kvaliteten i brukermøtet og den faktiske oppfølgingen av brukeren. […] Det er begrenset sammenheng mellom høy kvalitet på dokumentene og om bruker kommer i arbeid.»
«Både styring og rapportering må i større grad legge vekt på resultater for brukerne og mindre på telling av gjennomførte aktiviteter.»

Til en offentlig utredning å være kan ikke dette tolkes på annen måte enn som en knusende kritikk av NAVs målstyringsregime. Ekspertutvalget fremmer også sine forslag til hvordan NAV-kontoret kan utvikles, forslag som er vel verdt å se nærmere på. De oppsummeres slik i fem hovedpunkter: 1) Rykke nærmere arbeidsmarkedet og arbeidsgiver. 2) Større lokal frihet til å tilpasse tjenester til brukerens behov. 3) Mindre styring og mer ledelse. 4) Økt oppmerksomhet på brukeren, ikke på system. 5) Sikre kunnskapsbaserte tjenester og kompetanse i møte med brukerne.

Når også Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson i et intervju etter at han sparket NAV-sjefen konstaterte at «NAV dessverre har utviklet seg i en retning der man har vært mer opptatt av system fremfor folk» (Aftenposten 10.4.2015), så skal det bli uhyre interessant å følge utviklingen videre. Det som er helt klart, er at ingenting med nødvendighet vil endres dersom det kun er lederen på toppen som skiftes ut. Da blir han kun en syndebukk som er ofret for å vise ‘handlekraft’ og dekke over politikernes fulle ansvar for den begredelige situasjonen. Det må omfattende endringer til – de fleste av politisk art. Vi kan altså ikke følge lederen av en tidligere evalueringsrapport (2010), professor Terje P. Hagen, når han forståelig nok mener «at reformen var et feilgrep», men deretter resignert tilføyer at det er for sent å reversere den (NRK, 10.4.2015).

Snarere tvert imot. Når flere evalueringsrapporter har konkludert med at NAV ikke fungerer, ja, så må den faktisk endres – fundamentalt. Etaten må rives opp med rota og reorganiseres – men denne gangen basert på kunnskap og erfaringer mer enn lettvinte om enn så gode intensjoner fra velmenende politikere. Ut fra de evalueringer og erfaringer som er vunnet så langt, kan følgende være et godt utgangspunkt for diskusjonen:

1. Arbeidslinjepolitikken må humaniseres gjennom en endring av fokus fra individuell mistenkeliggjøring til systemorientert tilrettelegging og enhvers rett til meningsfylt arbeid.

2. Målstyringsregimet må avvikles til fordel for en styringsmodell bygd på de ansattes faglige kompetanse og erfaringer, der etatenes samfunnsoppdrag legges til grunn for rapporteringen, og hvor den meningsløse registreringen av gjennomførte tiltak og aktiviteter avvikles.

3. NAV må splittes opp. Ansvaret for beregning og tildeling av standardiserte ytelser (pensjoner av forskjellige slag) må legges til én etat, arbeidsrelaterte tjenester og stønader til en annen – sistnevnte med langt sterkere lokal forankring.

Og skulle det bli tid til overs, skader det ikke å se litt nærmere på hvordan avregulering, økt konkurranse, maktforskyvning fra ansatte til arbeidsgiver, samt svekking av lov- og avtaleverk virker inn på arbeidsforhold, arbeidsglede og utstøting av arbeidskraft – i tillegg til å foreslå noen relevante mottiltak.

Dette er NAV
NAV representerer en fusjon av den tidligere Trygdeetaten, arbeidsformidlingen (Aetat) og den kommunale sosialetaten. Helt fra reformens forarbeid startet, var det stor uenighet om det fornuftige i å slå sammen disse. Bondevik II-regjeringas første forslag (2002) konkluderte med at man fortsatt skulle ha to statlige etater for disse to omfattende velferdsområdene. Det ble imidlertid avvist av Stortinget. Regjeringa satte så ned et ekspertutvalg (2003) ledet av den velkjente offentlige utrederen og professor i samfunnsøkonomi, Jørn Rattsø. På tross av at mandatet var å utrede en felles etat, konkluderte imidlertid også dette utvalget (2004) med å foreslå to etater – en for arbeid og arbeidsrelaterte stønader, og en for pensjoner.

Politikerne, fra høyre til venstre, valgte imidlertid å se vekk fra advarslene mot å etablere en slik offentlig mastodont som en felles arbeids- og velferdsetat er (den forvalter en tredjedel av statsbudsjettet). Bondevik II-regjeringa skiftet standpunkt og Arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten foreslo dermed, og fikk Stortingets støtte til, etablering av én felles etat (2005). Etter at Stoltenberg II-regjeringa overtok høsten 2005, førte så den nye Arbeids- og inkluderingsministeren, Bjarne Håkon Hanssen, saken videre fram til lovvedtaket om NAV (2006).

Parallelt med denne prosessen ble den såkalte arbeidslinje-politikken befestet som både arbeidslivs- og trygdepolitikk her i landet (‘fra trygd til arbeid’). Denne politikken, og den underliggende ideologien, har sitt utspring i nyliberalismens offensiv – først iverksatt under Ronald Reagan i USA og Margaret Thatcher i Storbritannia, og deretter beklagelig nok adoptert av hele det politiske spekter og storparten av arbeidslivets parter også her i landet. Den bygger på et massivt mistillitsregime til folk som opplever problemer på arbeidsmarkedet, innebærer omfattende tiltak for å disiplinere arbeidsfolk i et stadig mer krevende arbeidsliv – med økende utstøting som resultat. At NAV fikk i hovedoppgave å iverksette denne arbeidslinje-politikken, utgjør en vesentlig del av etatens dype krise.

Fagforeningsknusing - the Norwegian way

Asbjørn Wahl — Tue, 05 May 2015 07:37:24 +0000

Af Asbjørn Wahl

Pilotstreiken i Norwegian er over, men konflikten som utløste streiken, er ikke lagt død. Snarere tvert imot framstår konflikttemaet nå som en stor utfordring for hele fagbevegelsen. Det dreier seg nemlig om helt grunnleggende prinsipper i norsk arbeidsliv: Skal en arbeidsgiver kunne organisere seg bort fra arbeidsgiveransvaret gjennom det vi kan kalle strategisk selskapsstrukturering?

Konflikten i Norwegian må ses i lys av den generelle utviklingen vi ellers opplever i arbeidslivet – med angrep på lov- og avtaleverk, undergraving av partsforhold, amerikanisering av organisasjons- og ledelsesformer og mer aggressive arbeidsgivere som åpenbart er i ferd med å trekke seg fra klassekompromissets konsensus-orienterte politikk – og dermed fra den norske/nordiske modellen. Dette dreier seg med andre ord ikke lenger bare om en konflikt mellom en pilotforening og en fagforeningsfiendtlig Bjørn Kjos. Når arbeidsgivere ser at det lar seg gjøre å organisere seg bort fra arbeidsgiveransvaret i Norwegian, vil nok lysten til å ta i bruk denne modellen melde seg hos flere. Vi har allerede sett lignende tendenser innen både kommersielle sykehjem og barnehager, så spørsmålet blir vel mer hvem som blir den neste?

Dette handler om kjernen i det organiserte arbeidslivet, nemlig partsforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Flyselskapet Norwegian Air Shuttle (NAS) har etablert selskapet Norwegian Air Norway (NAN). Pilotene er ansatt i NAN, men utleid til NAS. Selskapet pilotene formelt er ansatt i, er en ren formidler av arbeidskraft – et utleiefirma eller bemanningsbyrå. Bemanningsbyrået NAN er et mellomledd mellom arbeidstakerne og oppdragsgiver. Slik forsøker flyselskapet å organisere seg vekk fra arbeidsgiveransvaret.

Partsforhold og rettigheter i arbeidslivet er i hovedsak knyttet til forholdet mellom ansatte og deres fagforening og den formelle arbeidsgiver. Dette gjelder slike avgjørende forhold som drøftings- og forhandlingsrett, innsyn, medbestemmelse, jobbsikkerhet, representasjon i styrende organer osv. Når man ikke er ansatt i den virksomheten man reelt jobber i, blir resultatet derfor veldig fort få rettigheter og svært liten innflytelse over eget arbeid. Dette er selvfølgelig årsaken til at arbeidsgivere driver med den slags strategisk selskapsstrukturering. Fagforeningene forsøkes spilt av banen. Dette er union busting (altså fagforeningsknusing) på norsk (eller «in Norwegian», om du vil). Kjos sin vel forberedte plan om å splitte opp NAN i tre nasjonale underselskaper, bidrar ytterligere til å understreke dette.

Et annet tema som også ble aktualisert av Norwegian-streiken, er spørsmålet om streikebryteri. Flyselskapet NAS avviste at deres forsøk på å leie inn andre piloter for å utføre streikerammet arbeid, var streikebryteri, fordi de streikende ikke var ansatt i deres selskap. Streikebryteri er ikke forbudt etter norsk lov. Selv om Norwegians virksomhet på dette området så vel moralsk som på andre måter bærer alle kjennetegn på streikebryteri, så vet vi derfor ikke hva resultatet rent juridisk hadde blitt om de streikende pilotene eksempelvis hadde tatt i bruk blokade av det streikerammede arbeidet – som i en normalsituasjon er et lovlig kampmiddel. Kunne man ha blokkert streikerammet arbeid i flyselskapet NAS, så måtte man vel også kunne kalle dem som hadde overtatt streikerammet arbeid, for streikebrytere, selv om det formaljuridiske i siste instans avgjøres i Arbeidsretten.

Nå er det likevel ikke slik at flyselskapet Norwegian (NAS) selv kan avgjøre om de har et arbeidsgiveransvar eller ikke. Arbeidsmiljøloven stiller en rekke krav på dette området, som man ikke bare kan organisere seg vekk fra. Dersom oppdragsgiver, altså fortsatt flyselskapet NAS, reelt sett opptrer som arbeidsgiver overfor de innleide arbeidstakerne (pilotene), og det er stor nærhet mellom ut- og innleier av arbeidskraft, så kan oppdragsgiver rettslig sett tilkjennes felles eller delt arbeidsgiveransvar. Flere eksperter innen arbeidsrett har da også påpekt at Norwegian med stor sannsynlighet ville tapt en sak på dette området, dersom den hadde kommet opp for domstolene. Et slikt utfall ville selvfølgelig ha blitt styrket av det faktum at personalfunksjonen (HR-funksjonen) i Norwegian nettopp ligger i morselskapet NAS og ikke i bemanningsbyrået NAN.

Hvorvidt man overhodet kan drive med permanent utleie av arbeidskraft på denne måten, er en annen sak, som også burde utfordres juridisk. I Arbeidsmiljøloven §12 heter det at «Innleie av arbeidstaker fra virksomhet som har til formål å drive utleie er tillatt i samme utstrekning som det kan avtales midlertidig ansettelse etter § 14-9 første ledd», og i sistnevnte paragraf fastslås det blant annet at: «Arbeidstaker skal ansettes fast. Avtale om midlertidig ansettelse kan likevel inngås: a) når arbeidets karakter tilsier det og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres i virksomheten, b) for arbeid i stedet for en annen eller andre (vikariat)».

Nå klarte ikke Kjos sitt flyselskap helt å organisere seg bort fra arbeidsgiveransvaret. Det kompromisset pilotforeningen oppnådde gjennom streiken, sørget for det. Riktignok klarte Kjos å avvise at tariffavtalen skulle inngås mellom fagforeningen og flyselskapet som den reelle arbeidsgiveren. Flyselskapet måtte imidlertid inngå en bindende kontrakt som sikrer pilotene en viss jobbsikkerhet i den treårige tariffavtaleperioden – samt noen andre viktige rettigheter. Det er foreløpig ikke klart hvorvidt fagforbundet Parat vil forfølge sitt krav om at ansettelse og tariffavtale skal skje i flyselskapet NAS som reell arbeidsgiver, men at det ville blitt en interessant og viktig avklaring, er det ingen tvil om.

Like fullt, det Norwegian-konflikten viste oss, er lite annet enn velkjent, klassisk union busting-taktikk. Den er ikke et problem bare for selskapets piloter. Det representerer en formidabel utfordring for en samlet fagbevegelse. Har vi midler, vilje og evne til å stanse denne utviklingen i fødselen?

En kampklar fagbevegelse

Asbjørn Wahl — Wed, 14 Jan 2015 19:18:04 +0000

Af Asbjørn Wahl

I Klassekampens spalter har det nylig vært ført en nyttig debatt om EØS, fagligpolitisk samarbeid og historiske erfaringer. Minst like viktig er strategien for framtida. Dagens utfordringer startet ikke med EØS-avtalen og EU-utvidelsen, men framveksten av en markedsliberal, overnasjonal statsdannelse har bidratt til en dramatisk endring av arbeidslivet i Europa, samtidig som EUs stadig mer fagforeningsfiendtlige politikk gjør at vi må føre kampen mot sosial dumping med tvangstrøye på.

Det organiserte arbeidslivet preges av oppløsningstendenser. Konkurranseutsetting og privatisering undergraver lønns- og arbeidsvilkår. Amerikaniserte ledelsesteorier søker å bryte ned det faglige kollektivet og gjøre oss alle til isolerte enkeltindivider. EU-utvidelsen i 2004 skapte et felles arbeidsmarked med enorme lønnsforskjeller, som nå utnyttes grovt av arbeidsgivere og myndigheter. Kombinert med avregulering av arbeidsmarkedet, økt bruk av leiefirma og midlertidige ansettelser, er dette aktive verktøy for sosial dumping.

Til tross for viktige tiltakspakker under den forrige regjeringen øker omfanget og brer seg til stadig flere bransjer. Politiet advarer mot økende arbeidslivskriminalitet og mafiatilstander. Arbeidsgivere i tarifferte virksomheter opptrer mer aggressivt og ansatte og tillitsvalgte opplever en tøffere hverdag. En må leite for å finne virksomheter der den norske modellen fortsatt er intakt.

NHO, Spekter, Virke og KS angriper landsomfattende tariffavtaler, jf. lærerstreiken, forslag om å innføre lovbestemt minstelønn og havnearbeiderkonflikten. Motstand mot allmenngjøring og andre viktige tiltak mot sosial dumping er ingenting annet enn en kamp for retten til å lønne ansatte under minstelønnssatser – i tariffavtaler som arbeidsgiverorganisasjonene sjøl har undertegnet. De vil åpenbart at arbeidsfolk i økende grad skal konkurrere med hverandre på lønns- og arbeidsvilkår og har så langt vunnet fram med mye av dette ute i virksomhetene.

Høyre og Frp i regjering bidrar til at denne nyliberale utviklingen styrkes ytterligere – også ut over det som EØS-avtalen påtvinger oss. Arbeidsmiljøloven forverres for å styrke arbeidsgivernes stilling på bekostning av de ansatte. I denne prosessen blir trepartssamarbeidet satt til side – med full støtte fra NHO både når det gjelder tiltak og arbeidsmetoder. Undergravingen av den norske modellen, eller klassekompromisset, foregår med andre ord for tida både fra toppen og nedenfra i norsk arbeidsliv.

Rikelig med oljepenger, relativ lav (om enn økende) ledighet, lønnsutvikling som hittil har fulgt produktivitetsutviklingen og, ikke minst, høy organisasjonsgrad er årsaker til at styrkeforholdet mellom arbeidsgiverne og fagbevegelsen likevel ikke er så svekket hos oss som i storparten av Europa ellers. Det gjør at det fortsatt er mulig å få med Arbeiderpartiet på tiltak mot sosial dumping og for å bevare faglige rettigheter her i landet, der slike tiltak ikke butter mot EØS-regelverket, mens tilsvarende ordninger angripes av sosialdemokratiske søsterpartier i EU-land. Mer enn noe trenger vi derfor en selvstendig fagbevegelse som opprettholder presset mot partiene. Hva betyr det?

For det første skal vi være fagbevegelse for alle som jobber her i landet – uansett hvor de kommer fra. Vi må drive aktiv organisasjonsbygging. Kampen for eksisterende og nye tariffavtaler blir avgjørende. Tillitsvalgte og medlemmer må skoleres til å stå imot aggressive arbeidsgivere og få sterkere oppfølging og støtte fra sine fagforeninger og forbund.

For det andre må rekrutteringen til fagforeningene først og fremst skje ut fra at medlemmene inviteres til aktivt å kjempe for sine egne interesser i samarbeid med andre – heller enn dagens overdrevne fokus på skattefradrag for fagforeningskontingent, rabattordninger og LO Favør.

For det tredje må vi gjenreise systemkritikken og øke historiekunnskapen. Vi trenger innføring i de grunnleggende trekkene ved kapitalismen som system, i hvordan samfunnsmessige endringer oppnås – med vekt på årsaker og drivkrefter. Hvordan lyktes det å få til den første landsomfattende tariffavtalen i 1907? Hvorfor ble hovedavtalen undertegnet i 1935? Hvilke kamper måtte til for å oppnå så vel dette som våre velferdsordninger, hvor avgjørende var styrkeforholdet – og hvordan gjenvinner vi styrke i dag?

For det fjerde må sentrale krefter i LO selv slutte å kreve medlemskap i Arbeiderpartiet for å inneha verv og delta på ulike kurs eller konferanser. Det hemmer rekrutteringen, bidrar til passivisering, svekker alliansebygging og drar oss sjøl og Arbeiderpartiet til høyre. LOs linje fram mot valget i 2005, der vi klarte å presse Arbeiderpartiet til venstre, må fortsette og videreutvikles. Fagbevegelsen må være pådriver og ikke en fender mellom seg sjøl og partiet. Vi må samle på tvers av partier og bygge allianser med det mål å framstå som ei sjølstendig kraft. Bare en slik fagbevegelse kan forhindre at vi taper kommende tariffoppgjør, kommune- og stortingsvalg. Første runde er streik mot angrepene på arbeidsmiljøloven.

Jan Olav Andersen, forhandlingsleder i El&IT-forbundet (jan.olav.andersen@elogit.no)
Roy Pedersen, leder av LO i Oslo (roy.pedersen@lo-oslo.no)
Asbjørn Wahl, daglig leder i For velferdsstaten (asbjorn.wahl@velferdsstaten.no)