Status Norge: De rødgrønne må presses nedenfra

Den sittende, rødgrønne regjeringa har kun hatt flertall på TNS Gallups meningsmålinger i fem av de siste 30 månedene. Ved siste måling hadde Høyre og FrP igjen flertall alene. Vel et år før stortingsvalget i 2013 melder derfor spørsmålet seg: Har de rødgrønne mulighet til å vinne en tredje periode? Og hva må til, hvis de skal klare det? For å kunne gi et kvalifisert svar på det, må vi trekke på noen viktige erfaringer fra utviklingen de siste par tiårene.

Katastrofevalget i 2001

Kort oppsummert har den vært som følger: På 1980 og -90-tallet gikk Arbeiderpartiet i markedsliberal retning. ”Vi kjenner ikke vårt eget parti igjen”, var en gjenganger på partiets grunnplan. Misnøyen var stor, men partilojaliteten større, slik at mange knyttet nevene i bukselomma (eller holdt for nesen, som Håkon Lie så diplomatisk uttrykte det) og stemte Ap. Det røynet imidlertid på, og utviklingen kulminerte med Stoltenberg I-regjeringa i 2000-01. Den satte rekord i privatisering og markedsorientering (delprivatisering av Statoil og Telenor, samt den markedsinspirerte sykehusreformen) og ble belønnet med katastrofevalget i 2001, da Ap raste fra 36 til 24 prosent.

Valgnederlaget ga de misnøyde, spesielt fagbevegelsen, en gyllen anledning til å gripe inn. Særlig Fagforbundet drev et systematisk arbeid for å etablere den klassealliansen mellom arbeidere, bønder og middelklasse som den rødgrønne regjeringa etter hvert sprang ut av. Ap ble presset til venstre og inn i en historisk ny allianse med SV og Sp. Valgkampen i 2005 ble ført på en klar anti-privatiseringsplattform, sterkere industripolitisk styring, offentlig velferd – og en ’Ny kurs!’.

Fra Ny kurs til Stø kurs

Valget ble vunnet, og regjeringa leverte sin morgengave til det norske folk, ved å gjenopprette Arbeidsmiljøloven, trekke tilbake Clemets privatskolelov, stanse privatiseringen av jernbanens persontrafikk og øke bevilgningene til den kommunale velferden. Dette skapte entusiasme blant støttetroppene. Etter kort tid begynte imidlertid regjeringa sin glideflukt tilbake til Stoltenbergs business as usual, ikke minst fordi partilojaliteten hos storparten av fagbevegelsens ledere bidro til å dempe presset på regjeringa. Ny kurs utviklet seg til Stø kurs (som var Gro Harlem Brundtlands parole, nå omformulert til Trygg styring).

Regjeringa leverer fortsatt, om enn stadig mer sjelden, vedtak og reformer i ånden fra 2005: Nasjonal kontroll over vannkrafta, turnus likestilt med skiftarbeid, tiltak mot sosial dumping og full barnehagedekning. På den andre sida ble fattigdomsavskaffelsen tidlig avlyst, den industripolitiske styringa har uteblitt, kommersialiseringa og markedsorienteringa av offentlig sektor har pågått ubrutt. Valget i 2009 ble vunnet mer på å unngå ei Høyre/FrP-regjering enn på egen entusiasme, og kaoset på høyresida var åpenbart en medvirkende årsak. Nok en gang var det imidlertid fagbevegelsen som sto for den avgjørende innsatsen.

Vel et år før neste valg kjemper både SV og Sp mot sperregrensa, mens Ap har konsolidert seg i en posisjon som ligner mer og mer på situasjonen under Stoltenberg I. Sp har beveget seg klart til høyre under Navarsete og Borten Moe. SV har ikke bestått svenneprøven med å være i regjering. I år har regjeringa til og med klart det kunststykket å legge seg ut med alle sine viktigste støttetropper – gjennom kampen for vikarbyrådirektivet (Ap alene – i allianse med høyresida), landbruksoppgjøret og tariffoppgjøret i offentlig sektor.

Misnøyens røtter

Det virker også som om den politiske eliten har problemer med å forstå misnøyens røtter. Jo bedre folk får det, desto mer misfornøyde blir de, gjentas det arrogant til det kjedsommelige. De økende forventningers misnøye, blir det kalt. Slik avslører eliten at den verken besitter eller forstår folks umiddelbare erfaringer i dagliglivet. Misnøyen dreier seg faktisk sjelden om manglende materielle verdier. Snarere springer den ut av avmakt, økende kontroll og styring ovenfra, mistenkeliggjøring og følelsen av å være et objekt heller enn et subjekt i omstillingsprosessene – eller et offer for den repressive arbeidslinjepolitikken.

Når regjeringa pøser på med markedsorienterte New Public Management-reformer, så masseproduseres det avmakt og misnøye. Den nye rapporten fra Norsk Tjenestemannslag (Markedsstyring i staten) dokumenterer nok en gang denne utviklingen, som altså bare preller av hos den politiske eliten. Ingen av partiene klarer derfor heller å gi den voksende utryggheten og maktesløsheten i arbeidslivet et politisk uttrykk.

Dårlig utgangspunkt

Utgangspunktet foran stortingsvalget i 2013 er med andre ord usedvanlig dårlig. Ap baserer seg åpenbart på at folk skal la seg skremme av at ”alternativet er verre”, at vi derfor må ”sitte stille i båten” og ikke kritisere den rødgrønne regjeringa, for da svekkes dens mulighet til gjenvalg. Det er altså ikke politikken som er problemet, men den misnøye den skaper – og at misnøyen kommer til uttrykk. Dette er en oppskrift på valgnederlag i 2013.

Det er liten tvil om at en Høyre/FrP-regjering vil representere et alvorlig tilbakeslag, om det fagforeningsfiendtlige Venstre eller det kristen-konservative KrF blir med eller ikke. Alternativet er altså verre, men man vinner neppe valg på den parolen, særlig dersom egen politikk på mange områder til forveksling ligner høyresidas (f. eks. gjennom kommersialisering og markedsorientering i det offentlige).

Å hindre at høyresida overtar vil derfor neppe la seg gjøre uten at det skjer endringer i den rødgrønne regjeringas politikk – endringer som gjør at den i større grad skiller seg fra høyresida.

En politisk feilslutning

Da må det også tas et oppgjør med den feilaktige tesen om at dersom velgerne går til høyre, så må Ap løpe etter for å ”vinne sentrumsvelgerne”. Igjen og igjen blir vi nå fortalt at ettersom misfornøyde rødgrønne velgere ikke går til Rødt, men til høyre, samtidig som SV svekkes dramatisk, så er det ingenting som tyder på at de vil ha en mer radikal politikk. Denne politiske logikken er imidlertid helt i strid med viktige erfaringer fra de siste par tiårene.

Velgerne gikk til høyre i protest mot Stoltenberg I’s markedsliberale eksesser i 2001, men det var gjennom en radikalisering av budskapet og en polarisering av den politiske kampen at velgerne ble gjenvunnet av de rødgrønne i 2005. På samme måte ble Trondheim vunnet i 2003 – og Fredrikstad i 2011, gjennom at fagbevegelsen påførte Ap et mer radikalt program. Gjennom radikalisering og polarisering gjøres det klart at alternativer eksisterer, og at det finnes solidariske fellesskapsløsninger på de problemer folk opplever i hverdagen.

Skift ut gummisålene!

Denne forståelsen er det vanskelig å få gjennomslag for i Aps ledelse. Der er de mer opptatt av hvordan de skal vinne høyrevelgere – på høyresidas premisser. Altså må en endring presses fram nedenfra. Skal det kunne skje, må særlig fagbevegelsen (men også faglagene innen landbruket) bli langt mer pågående til fordel for en radikal reformpolitikk. I dag går fagbevegelsens ledere på gummisåler, men å ”sitte stille i båten” og akseptere en høyredreining i pur lojalitet, er en farlig linje. Forrige gangen det skjedde – da Aps ledelse førte partiet til høyre samtidig som venstresida ble nøytralisert gjennom lojalitetskrav, så endte det som det måtte, med katastrofevalget i 2001.

Det er med andre ord tid for å skifte ut gummisålene. På lokalt nivå i fagbevegelsen har vi sett klare tendenser til økt selvstendiggjøring de siste årene. Det økende samarbeidet mellom LO-avdelinger i en rekke av våre større byer, Trondheimskonferansen, Rogalandskonferansen, For velferdsstatens velferdskonferanser og Manifests årskonferanse bidrar alle til denne utviklingen. I striden om vikarbyrådirektivet var presset nedenfra så massivt at LOs ledelse måtte snu. Det er denne alliansen som nå må legge breisida til dersom det skal være håp om å unngå ei Høyre/FrP-regjering i 2013 – og vårens LO-kongress blir sannsynligvis avgjørende.

Legg politikken til venstre!

Vi trenger altså en radikalisering av politikken og en polarisering av den politiske kampen. Tøyling av finanskapitalen, omfordeling og en radikal velferdspolitikk er sikre valgvinnere. Kampen mot kommersialisering og privatisering av velferden likedan. At barnehager skal generere store profitter til investorer i skatteparadis, slik den rødgrønne regjeringa tillater, møter ingen entusiastisk støtte i det norske folk. Er regjeringspartiene i beit for gode saker å vinne valg på, så står følgende forslag til fri disposisjon:

• Skjerp kampen mot løsarbeidersamfunnet
• Stans kommersialiseringa av velferden
• Færre elever pr. lærer, mot byråkrati og testregime
• Omgjør sykehusreformen før det er for seint
• Bekjemp fattigdommen: SIFO-satser nå!
• Rett opp feilene i pensjonsreformen
• Massiv styrking av kollektivtrafikken, også som et ledd i klimakampen
• Sosial boligpolitikk krever inngrep i markedet
• Reindustrialisering – ikke mer oljeavhengighet
• EØS/EU ut av fagbevegelsens lov- og avtaleverk