Kroatia tilslutter seg et EU i krig - klassekrig

Da Kroatia tilsluttet seg Den europeiske unionen den 1. juli i år, tilsluttet landet seg et EU i krig. Det er en klassekrig som pågår, der særlig kapitalkreftene, Troikaen (EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet), nasjonale regjeringer og det nye, europeiske oligarkiet har gått på offensiven for å avvikle velferdsstatene og nedkjempe fagbevegelsen i Europa. Kroatias tilslutning til EU vil, med andre ord, tjene de økonomiske, sosiale og politiske interessene til noen kroater, mens den vil undergrave og svekke andres – særlig interessene til arbeidsfolk og fagbevegelsen.

Bakgrunnen er et Europa i krise, ei økonomisk krise som i realiteten er kapitalismens systemkrise. Den nåværende fasen ble utløst av finanskrisa i 2007-08, som spesielt i Europa ble omgjort til en statlig gjeldskrise. Denne krisa blir nå brukt som et påskudd til å demontere ”det sosiale Europa” samt til å forskyve det samfunnsmessige styrkeforholdet ytterligere til fordel for kapitalkreftene. Dette er målet, eller i alle fall virkningen av, den brutale arbeidsløshets- og nedskjæringspolitikken som nå gjennomføres i Europa. Krisa har også gjort det enda klarere enn noen gang før at EU institusjonelt består av en kjerne av mektige stater (særlig Tyskland og Frankrike) og en periferi av mer avmektige stater. Kroatia vil åpenbart bli å finne blant de sistnevnte.

Gjennom de siste fem årene har vi opplevd enorme angrep på arbeidsfolk og faglige rettigheter i EU. For det første ble vi servert den såkalte Laval-kvartetten (Viking-, Laval-, Rütter- og Luxemburg-sakene i EU-domstolen i 2007-08), som alle bidro til å begrense fagorganisasjonenes streikerett. For det andre har en rekke av de siste traktater, lover og politiske anbefalinger i EU sterkt bidratt til å svekke arbeidstakernes og fagbevegelsens rettigheter. For det tredje har regjeringene i minst ti land, oppmuntret av EU-kommisjonen, satt til side tariffavtalene i offentlig sektor og kuttet lønningene – uten noen forhandlinger med fagbevegelsen. Det er også innført lovgivning på nasjonalt nivå i en rekke EU-land med sikte på ytterligere å begrense streikeretten, samt åpne for å bruke mer ekstreme midler for å kunne slå ned streiker med politi eller militære styrker (jfr. særlig Hellas).

EUs institusjonelle utvikling har de siste årene vært bemerkelsesverdig og har bidratt til å lovfeste nyliberalismen som EU-landenes eneste mulige økonomiske modell. Nye pakter og institusjoner er utviklet i en hastighet som savner sidestykke i EUs historie – uten demokratisk legitimitet. Euro-Pluss Pakten, de seks lovdokumentene om økonomisk styring (den såkalte six-pack), Finanspakten og Konkurraneevnepakten, som det nå forhandles om, utgjør alle viktige deler av denne utviklingen av et stadig mer autoritært, nyliberalt EU.

Strukturelle endringer i arbeidsmarkedet har utgjort sentrale elementer i denne lovgivningen. I EUs nyliberale ny-tale betyr dette lavere minstelønninger, redusert tariffavtale-dekning, desentralisering av lønnsdannelsen, mer fleksible arbeidstidsordninger, redusert overtidsbetaling, mer midlertidig arbeid osv. Blant resultatene er tap av faglige og sosiale rettigheter og svekkede fagorganisasjoner. Videre er arbeidsløshetstrygdene kuttet drastisk, pensjonsalderen økt og pensjonene redusert. Som om ikke det er nok, har medlemslandene i tillegg blitt instruert til å skrive nedskjæringspolitikken inn i sine nasjonale lovverk, fortrinnsvis i grunnloven. Nedskjæringspolitikk for alltid, med andre ord – eller slutten på ”det sosiale Europa”.

Hittil har ikke Europas fagbevegelse vært i stand til å demme opp for denne reaksjonære politikken av liberalisering, privatisering og offentlige nedskjæringer. Fagbevegelsen klamrer seg fortsatt til etterkrigstidas sosiale partnerskaps-ideologi, på tross av at det klassekompromisset denne politikken baserte seg på, har brutt sammen. Inntil bare for kort tid siden hadde Euro-LO (som sine nært forbundne sosialdemokratiske partier) støttet det meste av den nyliberale lovgivningen og den tilhørende institusjonsbyggingen i EU. Først ganske nylig har vi sett en begynnende endring av denne politikken – etter press fra noen av de nasjonale fagorganisasjonene i det sørlige Europa.

Den felleseuropeiske faglige aksjonen som ble gjennomført den 14. november i 2012, representerte i denne sammenhengen en løfterik endring. I alle fall hadde ikke noe lignende noen gang tidligere skjedd i den europeiske fagbevegelsens historie. Da ble det gjennomført generalstreiker i seks EU-land (Portugal, Spania, Italia, Hellas, Kypros og Malta). I tillegg ble det gjennomført mindre omfattende streiker i Frankrike og Belgia, samt omfattende demonstrasjoner i en rekke andre land, inkludert land i Sentral- og Øst-Europa. Det er innen disse tendensene kroatiske fagorganisasjoner må finne sin plass dersom de skal kunne forsvare sine medlemmers interesser i tida som kommer – og dermed være med og starte byggingen av et annet Europa, et folkenes Europa.

Artikkel opprinnelig skrevet på oppdrag fra den kroatiske utgaven av Le Monde Diplomatique (juni 2013).

Også publisert på engelsk i Social Europe Journal 9. juli 2013 (http://www.social-europe.eu/2013/07/croatia-joins-an-eu-at-war-class-war/?utm_source=feedburner&utm_medium=feed&utm_campaign=Feed%3A+social-europe%2FwmyH+%28Social+Europe+Journal%29), samt på hjemmesida til medlem av Europa-parlamentet, Paul Murphy, fra det irske Sosialistpartiet (http://www.paulmurphymep.eu/croatia-joins-an-eu-at-war-class-war) og hjemmesida til professor Andreas Bieler ved Universitetet i Nottingham (http://andreasbieler.blogspot.gr/2013/07/croatia-joined-eu-at-war-class-war.html).

En tysk versjon er lagt ut på denne bloggen: http://punxatan.blogspot.gr/2013/07/kroatien-schliet-sich-dem-klassenkrieg.html.